Et lite tankeeksperiment…

Tenk deg at barnet ditt starter på skolen, i første klasse. Barnet gleder seg til å lære å lese og skrive. Kanskje kan barnet ditt skrive navnet sitt allerede, kanskje kan det bare den første bokstaven eller et par av bokstavene til mamma, pappa og en bror eller søster (altså hva en ganske normal skolestarter kan). Så  går første klasse, og når våren kommer kan lærer stolt fortelle, på foreldremøte, at ALLE barna har lært å skrive den første bokstaven i navnet sitt! De har vært SÅ flinke alle sammen! Så kommer andre klasse, og dette året kommer de til å gå noe raskere frem, sier lærer på foreldremøtet på høsten. De skal arbeide med de andre bokstavene i navnene sine. Våren kommer og lærer forteller stolt på foreldremøte at de aller fleste hadde klart å skrive navnet sitt. Dessuten hadde de kommet skikkelig langt i matematikk. De hadde lært sirkel, trekant og firkant, og tallene 1, 2 og 3. Så kommer 3.klasse. Lærer forteller at nå skal de begynne å lære å lese, så flere bokstaver må inn. Før jul skal de jobbe med I, S, O, L, A, F, R, E og M. De lærer å skrive IS, SOL, MOR, FAR og SIL. Dette er vanskelig stoff sier læreren, så her må vi repetere mye. Hun bestemmer seg for å gjenta dette vårsemesteret også. De begynner i fjerde klasse. Nå begynner de å lese i bøker, fine bøker med en linje per side og med fine bilder. «Per må tisse» står det. «Han tisser på do». Lærer forteller at ungene synes bøkene er SÅ morsomme! De begynner å legge sammen tall helt opp til ti. De er skikkelig flinke sier læreren, men vi må jobbe litt med det sosiale miljøet i klassen… I løpet av de tre første årene har det oppstått en del uheldige situasjoner i klassen. På konferansetimene får foreldrene til Hans høre mer om det. Når de andre elevene i klassen i første klasse satt skulle bygge med duplolegoen ville ikke lille Hans være med. Han gikk og satte seg for seg selv, meldte seg ut. Av og til spiller de spill og lille Hans krangler på reglene. Lærer mener at reglene ikke er så nøye, men skal man spille lotto må man legge bildebrikkene på likt bilde på plata, mener Hans. Dessuten lager han bråk når de andre barna ikke følger sin tur. Dette synes læreren er dumt for man må jo ikke være så nøye på det. De andre elevene blir av og til sinte på Hans, og da sier de dumme ting sier Hans. Hans blir lei seg, men lærer mener at de selvsagt ikke mener noe vondt med det de sier, «Små barn gjør ikke det. Det er bare Hans som er litt sart», forklarer læreren. «Han må lære seg å overhøre de andre, og ikke mistenke dem for å  ikke like han hele tiden». I 3.klasse vil Hans spille fotball sammen med guttene i 4.og 5.klasse, men nei, det liker ikke læreren, for resten av klassen hans skal kjøre bil i sandkassen. Hans vil dessuten ikke spise sammen med de andre i klassen, for de spiser med åpen munn, slafser og sikler. Han synes de er dumme, og en gang sa han det høyt til en annen gutt. Det ble møte med mamma og pappa og læreren. Hans ville ikke på skolen høsten i fjerde klasse. Han kunne lese, han hadde lært det hjemme i løpet av 1.klasse og i 2.klasse kunne han lese enkle bøker. Han lånte de på biblioteket, mamma sa han ikke skulle si det til læreren. En gang hadde han og pappa regnet matematikk i butikken, han hadde regnet ut selv hva han skulle betale. Det var i første klasse, og han hadde kjøpt noe til 6 kr, en tyggis til 3 og en liten kjærlighet på pinne til 2 kr. Det ble 11 kr! Han klarte det selv, og så ble han så glad for det at han fortalte det til lærer. Hans gikk da i 1.klasse, og da snakket læreren med mamma og pappa på foreldremøte. Læreren sa at det kanskje ikke var så lurt av pappa å la gutten regne så vanskelig matematikk, han var jo tross alt bare 7 år. Det var bedre om gutten fikk lov å øve på  fine 1, 2 og 3-tall på ark, men det viktigste hjemme var å leke, ikke regne matematikk, så helst burde han være sammen med guttene i klassen på fritida også, for det trengte han å øve seg på.

Og… hvordan går det med Hans? Forskjellen mellom Hans og de andre elevene er ikke større her enn hva det er mellom mange høyt begavede barn og barn med en gjennomsnitts IQ. Det er ikke uvanlig at de høyt begavede barna kan det som vanlige barn kan når de starter på skolen når de er 2-4 år gamle. Det som blir servert når de starter på skolen har mange allerede kunnet i flere år. De kan ofte lese allerede før skolestart, og kan de ikke det, lærer de det som regel raskere enn de andre barna. Mange av de høyt begavede barna kan både addere, subtrahere og multiplisere før skolestart. Det er ikke uvanlig at disse barna har en forståelse for matematisk tankegang som ligger på nivå med der en forventer barna skal være i 3.-4.klasse. Noen barn behersker også brøkregning før skolestart. Da blir regning med tallene opp til 10 det første året smertefullt.  Det sosiale fellesskapet er viktig, sier lærer, men når humoren faller på steingrunn, ironi er et fremmedord, interessene spriker fra actionhelter til gamle kongerekker og fra petshopper til artsbestemmelse av lav og metaforerer ubegripelige så blir kommunikasjonen vanskelig, vondt og fort et meget todelt fellesskap, et for det høyt begavede barnet og et for de andre.

Det er ikke greit å være Hans, og det er ikke greit å være et høyt begavet barn. Forskjellen er at den dagen foreldrene til Hans oppdager at de andre barna i klassen er mentalt tilbakestående og at undervisningen faktisk ikke er tilpasset deres sønn i det hele tatt, så vil alle forstå deres rop og sinne. Skolen har ødelagt Hans, han er ikke den samme blide lærevillige gutten som de sendte dit som 6-åring. Han har ingen kamerater. Han vil ikke leke med de guttene i klassen som ikke har lært å snakke, og han vil ikke gå på skolen om morgenen. Alle forstår det. En normal gutt sammen med mentalt tilbakestående elever i 4 år uten at noen har grepet inn! Kun han, alene i klassen sammen med disse elevene. Det blir avisoppslag, skolen legger seg flat, de får refs for ikke å ha sett at Hans var et normalt intelligent barn. Det er klart Hans skal gå på skole sammen med funksjonsfriske normale elever! Han blir flyttet til en klasse med hvor elevenes IQ ligger innenfor normalområdet. Han får til og med erstatning og blir tilbudt ekstraundervisning for å ta igjen det tapte.  Foreldrene til det høyt begavede barnet roper enda, de kjemper på, de organiserer seg, de snakker med skolen, med lærer, med rektor, men ingenting skjer.» Ingen har vondt av repetisjon! «, «hun er ikke så forskjellig fra de andre barna, se hun hadde en feil på sist prøve!», «hun melder seg ut av leken, så vi forsøker må med lekegrupper der hun må leke med noen få barn av gangen!», «Vi må nok kontakte ppt, for her er det nok snakk om ADHD, eller Asperger, helt klart. «. Dette er tilbakemeldingene fra skolen. Ingen (svært få i alle fall) bytter klasse, ingen legger seg flate (de står istedet steilere på sitt), ingen får refs, men på TV sier en fra regjeringa at tilpasset opplæring skal gjelde både de svake og de flinke elevene (men det høyt begavede barnet fremstår ikke lengre som flink, det har gitt opp). Ekstraundervisning blir det ikke snakk om, men en diagnose vil de gjerne gi.

Er det ikke litt merkelig i grunnen?

I en vanlig klasse kan det være et sprik på minst 6 år i mental alder. Mens noen av 6-åringene som starter på skolen er 9 år mentalt, så vil andre være bare 3 år. Mens hun som er 9 ser deler av sitt eget problem, og sin egen annerledeshet, så vil ikke han på 3 være like klar over sin egen situasjon og reflektere så mye over den. I tillegg blir han på 3 fort plukket opp og gitt støtte for sin annerledeshet. hvordan skal en 6-åring som er 9 mentalt kunne se seg selv (  ikke aller utvikles synkront, kanskje er han på noen områder 12, andre 8 eller 6), forstå sin mentale alder, forstå de andre; både de som ER 6 år, og de som bare er 3, og i tillegg leke, snakke og like det samme som en 6-åring og reagere som en voksen på kommunikasjonsvansker ikke de voksne i skolen forstår? Han er ikke sosionom eller pedagog, han er bare 9, forkledd i en 6-årings kropp.

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

2 comments

  1. Nenne

    Da jeg leste eksemplene på tilbakemeldinger man får fra skolen hadde jeg lyst til å gråte. Akkurat sånn er det vi møtes. De lærer ingenting på lærerskolen om høyt intelligente barn, men jammen lærer de alle sammen å gå i takt for å slå ned på dem som prøver å si at de har et barn som trenger noe annet enn gjennomsnittsbarnet.

    • Det er dessverre slik at også på lærerrommet hersker det gruppeprosesser som det er vanskelig å stå opp mot. Enkeltlærere kan være imøtekommende, men i møte med systemet stopper det opp. Det er frustrerende, men jeg man ser at de skolene der dette har vært på dagsorden høyere opp i systemet, der kommer man lengre. Det er bare å kjempe på, gråte sammen, reise seg og gå på igjen. Det må komme en endring på dette området, for ungene kan jo ikke i generasjon etter generasjon bare visne hen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: