Høyt begavede barn spesielt sårbare for konsekvensene av mobbing

På nettsidene til Senter for adferdsforskning i Stavanger står det  Mobbing er skolens ansvar. Selvsagt tenker man, sånn bortsett fra de som utfører selve mobbingen, så er det skolen som er ansvarlig dersom dette skulle skje på skolen og i skoletiden. Hva da om ikke skolen er sitt ansvar bevisst? Her står det om en tidligere elev som har vunnet frem i rettsak mot kommunen angående mobbing i grunnskolen:

I følge § 9a i opplæringsloven har alle elever rett til et godt og trygt skolemiljø. Tidligere i år ble en norsk kommune dømt for ikke å ha fulgt lovverket.

28. mai 2010 tok en tidligere elev ut stevning mot en kommune med krav om erstatning for psykiske skader som følge av grov mobbing gjennom barnetrinnet. I tingretten ble kommunen frikjent. Saken ble anket til lagmannsretten og kommunen ble dømt til å betale en erstatning på 926.925 kroner. Kommunen anket til Høyesterett som forkastet anken.

Dette er den første mobbesaken som har vært behandlet av det øverste rettsapparatet. Spørsmålet om hvilke krav elever med rimelighet kan stille til skoler ble avgjørende for vurderingen av kommunens ansvar i saken.

Denne saken er viktig for gutten selv og hans foreldre, men også for andre som har fått psykiske skader som følge av mobbing skolen aldri fikk slutt på. Denne saken dreier seg om mobbing, og jeg tar den opp her av to grunner. På generelt grunnlag er det mange høyt begavede som har opplevd mobbing, så mobbing uansett et aktuelt tema på denne bloggen. Det andre er at nettopp denne saken dreier seg om et høyt begavet barn:

Gutten ble født med en arvelig kreftsykdom og det venstre øyet ble fjernet og erstattet av et glassøye da gutten var et halvt år gammel. Dette påvirket hans utseende og hans ferdigheter i ballspill. Gutten begynte på skolen ett år for tidlig og var dermed den yngste i klassen. Han var liten av vekst, tynn og fysisk svak. Gutten var også meget intelligent, og hadde et bedre ordforråd og en bedre framstillingsevne enn sine medelever. Han skilte seg ut på flere måter.

– På grunn av sitt handikap, på grunn av hans intelligens og fordi andre oppfattet ham som sosialt klønete, ble han grovt plaget gjennom hele barnetrinnet, sier Størksen, som har vært en av de sakkyndige i saken.

Jeg kjenner jo ikke denne saken inngående, men jeg vet at det er barn som ikke skiller seg det minste ut fysisk, men som er høyt begavede og som blir og har blitt mobbet for akkurat å være smart. Intelligensen til barnet har nok mere med hans personlighet å gjøre enn et manglende øye, selv om også det er med på gjøre nettopp denne gutten til akkurat han. Det gjør vondt å bli mobbet for utseende sitt, som man normalt ikke kan gjøre noe med, men det er kanskje verre tenker jeg å bli mobbet for å være den du er inni. Det reduserer deg til ingenting. Denne gutten har gjennomgått begge deler og  det uten at skolen har håndtert dette på en god måte. Skolen det gjelder her, har etter hva jeg kan lese gjort det flere skoler gjør når de har å gjøre med et tilfelle av mobbing – de tror megling mellom partene gjennom felles samtaler vil gjøre at mobbingen opphører. Igjen og igjen ser man at dette ikke føler til noen bedring, snarere det motsatte. En annen ting som går igjen er dessverre at problemene tilskrives den som mobbes. Et slags «det er ikke så rart at akkurat han blir mobbet, fordi…» eller «hun har jo en væremåte som de andre barna reagerer på» eller denne «hun har jo trukket seg bort fra de andre, og når hun nå søker mot de andre igjen, så er det vanskelig å komme inn i gjengen igjen». I de aller aller fleste tilfellene av mobbing så finnes det ingen unnskyldning for mobbing, verken fysisk, verbalt eller skjult gjennom utestenging eller ikke-verbalt kroppspråk. Uansett hvordan man snur og vender på saken, så er det mobberen eller mobbernes oppførsel som utgjør mobbingen, ikke verken utseende eller væremåten til mobbeofferet. DET må skolen være fullstendig klar på i møte med barnet som er utsatt for mobbing, foreldrene til alle de involverte barna og ikke minst overfor mobberne. Det er deres oppførsel det er noe i veien med,  og det er her tiltakene må settes inn. Her er hva skolen til denne gutten hadde av tiltak mot mobbingen:


Skolen forklarte hendelsene rundt gutten med at han var sosialt umoden. De mente dette var hovedårsaken til hans problemer og valgte derfor en strategi hvor de fokuserte på å forbedre guttens sosiale ferdigheter. Tiltakene gikk blant annet ut på å få gutten med i en støttegruppe på skolen og inn i en gutteklubb med hyggelige aktiviteter. I tillegg la skolen vekt på at gutten og mobberne skulle skvære opp og bli venner.

Dette er jo rett og slett å sparke en som ligger nede, og det burde særlig skolen og lærerne klare å unngå. Dersom disse hadde hatt kunnskap om høyt begavede barn, så burde forstått mer av guttens natur og væremåte. Det er et skrikende behov for å se de høyt begavede barna og forstå dem, for når det oppstår slike saker som denne, og skolen gjennom sin behandling av saken heller forverrer den enn å løse den, så ødelegger de mennesker og det rett og slett på grunn av kunnskapsmangel. Mangel på kunnskap om høyt begavede barn og mangel på kunnskap om å oppdage og løse mobbesaker. Størksen ved Senter for adferdsforskning peker på flere ting her som skolen burde gjort annerledes og dette er noe flere skoler bør tenke over, for denne praksisen er dessverre ikke enestående i norsk skole.

– Skolen gjorde en stor feil. De gjorde for lite for å få slutt på de handlingene som skjedde rundt gutten. De har ansvar for å stoppe slik handling, og da de så at den valgte strategien ikke førte til forbedringer, burde skolen ha iverksatt nye, konkrete tiltak.

– De skulle ha rettet oppmerksomheten mot mobberne, og klart og tydelig markert at slik atferd straks måtte ta slutt. Skolen burde ha brukt langt mer tid og energi på å rettlede den sterke parten i konflikten og ikke i så stor grad søkt å justere den svake.

En artikkel jeg kom over nylig heter Gifted children especially vulnerable to effects of bullying. Jeg likte ikke tittelen, den var gjorde dessverre vondt. Den bekreftet noe jeg hadde tenkt på selv. Med alle sansene åpne tar barna inn veldig mange inntrykk, og det jeg har tenkt på er hva disse barna kan observere, få med seg, gruble over og tenke på dersom de er utsatt for mobbing og kanskje særlig skjult mobbing. Erfaringer med høyt begavede barn som observerer andre barn som er utsatt for skjult mobbing har nesten skremt meg i så måte. Detaljene som er observert er ekstreme, og når barnet, som ikke selv er rammet kjenner smerten på seg selv og dermed bruker denne til å begrunne hvor vondt det andre barnet må ha det, så kan man bare tenke seg hvordan slike barn selv vil oppleve slik mobbing. En annen ting jeg har tenkt på er hukommelsen. Når en husker alt som blir sagt, lukter, stemninger, musikk og blikk, og dette lagres over tid, så er det krevende å bli kvitt minnene og de kommer fort tilbake når stemninger, lukter, musikk og blikk ligner.

«Many are intense, sensitive and stressed by their own and others’ high expectations, and their ability, interests and behavior may make them vulnerable. Additionally, social justice issues are very important to them, and they struggle to make sense of cruelty and aggression. Perfectionists may become even more self-critical, trying to avoid mistakes that might draw attention to themselves.»

Det som nevnes her med rettferdigheten og frustrasjonen mange av disse barna føler rundt urettferdighet kan være vondt, så vond at en del kjenner det som smerte på egen kropp å se andre bli mobbet. Da kan man sette seg godt inn i andres situasjon og en kan da bare tenke seg hvordan hverdagen er for de barna opplever dette daglig. Det er en ekstrem belastning som vi som voksne ikke hadde funnet oss i. Dersom vi hadde vært eller er i en arbeidssituasjon der vi daglig blir ydmyket, så vil vi så fremt vi har mulighet til det, søke oss over til en annen jobb. Barna har ikke denne muligheten. Det vil si, noen har mulighet til å bytte skole, men ikke alle barna har det og ikke alle barna tenker over muligheten. Som voksne har vi derfor et meget stort ansvar for å se til at barna har en hverdag de trives med. Det er ikke dermed sagt at alle dager skal være gode dager, vi trenger nedturene også. Det ingen trenger er en nedtur som varer over dager, uker, måneder, år og tiår.

The researchers found that 67 percent of gifted students had experienced bullying by eighth grade, 16 percent defined themselves as bullies and 29 percent had violent thoughts. Interviewed students described depression, unexpressed rage and school absenteeism as responses to bullying.

Det har vært en del episoder der ensomme utstøtte barn og ungdommer har tatt hevn i form av drap og skolemassakre. I Norge har vi ikke hatt slike episoder. Jeg tror ikke vi skal dra inn mange paralleller til hendelsene  i Oslo og på Utøya, det er nok av mer opplagte tilfeller fra USA og Finland å ta av. I Norge er ikke tilgangen til våpen så stor, det er mulig det er en medvirkende årsak til at vi ikke har hatt disse tilfellene her. Likefullt, så er tallet her skremmende høyt for voldelige tanker. Det er ikke undersøkt hva disse tankene det er snakk om her er, så det er ikke sikkert at dette egentlig refererer til noe mer dramatisk enn å sparke til en søppelbøtte eller å gi tilbake med samme mynt til mobberen, men jeg tror alle som har vært utsatt for mobbing har følt en trang til å hevne seg, og at dette for noen gir seg utslag i vold bør ikke forundre noen. Denne hevnen kan være rettet mot mobberen, mot tilskuerne eller mot læreren som ikke ser, og tankene er en naturlig selvforsvarsøvelse. Få gjør noe med tankene, men de kan hjelpe en med å reise seg opp.

In what is believed to be the first major study of bullying and gifted students, researchers found that by eighth grade, more than two-thirds of gifted students had been victims

The peak year for bullying was sixth grade, when 46 percent (54 percent of males and 38 percent of females) had experienced bullying. In that grade, 35 percent of survey participants were called names, 24 percent were teased about appearance, 13 percent were pushed and 12 percent were threatened.

Dette stemmer med mine observasjoner fra norske klasserom. Det er godt mulig det finnes noen norske tall på dette også, men at slutten av barneskolen er en tøff tid sammen med ungdomsskolen er velkjent fra klasserommet.

The researchers found that 67 percent of gifted students had experienced bullying by eighth grade, 16 percent defined themselves as bullies and 29 percent had violent thoughts. Interviewed students described depression, unexpressed rage and school absenteeism as responses to bullying.

Mobbing er et stadig aktuelt tema, tross diverse kampanjer og programmer i skolen. Forøvrig er ikke mobbing utelukkende knyttet til skolen, men finnes dessverre også allerede i barnehagen, på fritiden og i arbeidslivet. Hver gang jeg leser artikler om mobbing i aviser, leser om dette på nettaviser, i artikler, møter det gjennom rollen som lærer eller mamma, så stiller jeg meg de samme spørsmålene: Hvordan kan en skole eller lærer påstå at det ikke forekommer mobbing på denne skolen eller i denne klassen. Hvorfor oppdages ikke mobbingen? Hva gjør skolen for å etterutdanne sine lærere slik at de blir i stand til å oppdage skjult mobbing? Hvilke rutiner har skolene for å forebygge mobbing, og hva gjør de når de får en sak i fanget? Etter det jeg kan se, så er alle på papiret mot mobbing, men evnen til å ta dette på alvor, hvor er den?  Jeg sitter meg et klart inntrykk av at man ikke ser eller unnlater å se fordi det er vanskelig og ubehagelig å ta tak i uvesenet.  Senter for adferdsforskning i Stavanger har gjort mye bra arbeid. De har også holdt konferanser om tema i Trondheim og Bergen, og de skriver følgende på sine nettsider om skjult mobbing:

Dette er noe de som jobber med barn og unge trenger mer kompetanse om, og noen av utfordringerne er om skolene har organisatoriske forutsetninger for å lykkes i arbeidet.
Inne på sidene til Senter for adferdsforskning ligger det presentasjoner fra konferansene i Bergen og Trondheim. En liten titt på disse kan være kjekt, for her er det  dratt frem noen poeng som lærere og skoleledere burde tilegne seg mer kompetanse på. Titlene på presentasjonene er Mobbingens psykologi og hvordan stoppe skjult mobbing, Skjult mobbing, avdekking og Føre var, Skadevirkninger av mobbing og Skolens prosess mot endring. Dette er jo presentasjoner av foredrag du som leser ikke har vært på og må leses som nettopp det, men de er en god vei inn til kunnskap og videre kilder til dette.

Særlig skjult mobbing oppleves som diffust, vagt, uklart av lærere, og dermed har man ikke like klare ting å ta opp på samme måte som om en elev som slår en annen med knyttneven eller spaden.  Dette er direkte feil. Skjult mobbing er ikke diffus og vag, den er i aller høyeste grad like reell som fysisk mobbing og det er like enkelt å sette fingeren på hva det er som skjer mellom mobber og mobbeoffer, man må bare vite hva en skal se etter. Problemet er at denne mobbingen er netttopp skjult, skal man se den må man vite hva man skal se etter og man bør kunne gjenkjenne ansiktsuttrykk, mimikk, tonefall i tale og kunne se reaksjonene hos både mobber og mobbeoffer. I tillegg bør man  observere samtaler mellom elevene, hvem som henvender seg til hvem, hvordan rollene er i gruppa, hvilke elever som er venner, og hvem som ønsker å være venn med hvem. I de fleste tilfellene forsøker både mobber og mobbeoffer å skjule mobbingen. Det er innlysende hvorfor mobber ønsker å skjule mobbingen, men det er kanskje ikke like innlysende hvorfor den som blir mobbet gjør dette. Det kan være flere grunner til dette:

  • dersom mobbingen oppdages kan mobbingen bli verre. Den som blir mobbet har sjelden tro på at noen kan hjelpe, og derfor er det best at det ikke blir  verre. Dessverre har den som blir mobbet ofte rett i sine antagelser. Dersom mobbingen ikke blir håndtert på en god måte, så blir ofte situasjonen verre. Den vanligste måten å angripe skjult mobbing på er å samle mobbere og mobbeoffer til samtale, og man blir gjerne «enige» under disse samtalene om at ting skal bli bedre, noen ganger skal gjerne begge parter be om unnskyldning. Dette fungerer ikke, og gjør bare vondt verre. Har man vært utsatt for dette en gang, så vil man så klart gjøre alt for å unngå at dette skjer igjen, altså man skjuler mobbingen.
  • det å bli mobbet er et nederlag. Mobbing gjør at selvtilliten krymper og man vil ikke gjennom enda flere nederlag, som å innrømme at man er mobbet, at man er et offer.
  • de som bedriver skjult mobbing er ofte de vellykkede flinke elevene i klassen, de som lærer tenker på som skoleflinke. Dette er det etter min mening liten kjennskap til blant lærere. Det hersker en myte på dette feltet om at det er de svakere elevene som gjerne vil være en del av den populære delen av klassen som utfører  mobbingen. Dette er ikke tilfelle
  • Ved å fortelle om mobbingen vil en bli oppfattet som sutrete og sladrete. Dette er betegnelser som mange ikke vil ha hengende ved seg. De foretrekker derfor å tie i håp om å kunne bli inkludert i gjengen senere.
  • programmer som trivselsledere og flagging av skolen som mobbefri, gjør det vanskeligere å si fra om mobbingen. Det er vanskelig nok å bli mobbet om man ikke i tillegg blir mobbet av noen som er erklært mobbefri. Dette er med på å få eleven til å føle at dette er nok ikke mobbing, bare noe jeg må tåle.
Kristin Oudmayer, bør man kjenne til, hun har skrevet boka Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar. Hun har holdt mange foredrag om tema og jobber i dag  som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene» i UNICEF Norge. Kristin har tidligere blogget på Den store mobbebloggen, men skriver nå på bloggen Curly Life.  Her noen innlegg fra Kristin jeg anbefaler: Bitching – skjult mobbing, og Veien ut av mobbehelvetedet ene beskrivende, det andre motiverer.
At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.
Det er viktig å holde motet oppe, se fremover og tenke at livet går videre, det gjelder mobbeoffer, de burde gjelde mobbere og lærere. Et mobbeoffer må kunne stole på mennesker igjen, en mobber vil møte nye mennesker og kunne lære av det han har gjort slik at det ikke skjer igjen. Læreren skal møte mange barn videre i sin lærerkarriere. At han eller hun ikke gjenkjente signalene og ikke tok skikkelig tak i saken vil gjøre vondt lenge, men det kan medføre noe godt for andre barn som passerer i årenes løp. En tankevekker kan det være, en som virkelig skaper et ønske om å se, og den som vil se, som søker kunnskap og metoder og som virkelig vil gjøre det godt igjen, han kan.
Jeg vil gjerne avslutte dette med Kristin Oudmayers ord. De kan man godt holde sammen med de triste fakta vi kjenner til – nemlig at de høyt begavede er overrepresentert hos de narkomane, at mange blir deprimerte og ikke minst at de dessverre også er en del av den ubegripelig triste selvmordsstatikken som viser at flere mennesker tar sitt eget liv enn de som dør i trafikken hvert år… Kristins ord slår hardt, men de er verdt å ta med seg når man lurer på om man skal tørre å bry seg.
Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.
.
Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

3 comments

  1. Mobbing – et trist, men også viktig tema. Takk! 🙂

  2. snow

    «Skolen forklarte hendelsene rundt gutten med at han var sosialt umoden. De mente dette var hovedårsaken til hans problemer og valgte derfor en strategi hvor de fokuserte på å forbedre guttens sosiale ferdigheter. Tiltakene gikk blant annet ut på å få gutten med i en støttegruppe på skolen og inn i en gutteklubb med hyggelige aktiviteter. I tillegg la skolen vekt på at gutten og mobberne skulle skvære opp og bli venner.»

    Hårreisende mangel på intelligens. Er det ikke de som mobber som er sosialt umodne, da? Godtar vi denne oppførselen mot noen hvis vi finner en «feil» hos offeret? Jeg ser den slags gransking elementer hos alle slags ofre idag, «hva er feil med deg siden du har blitt utsatt for xxx». Jeg har ikke lest psykologi, og har ingen planer om det heller, så jeg vet ikke hvor dette etter min mening totalt misforståtte synet som ser ut til å råde i samfunnet, kommer fra.
    På tide å stikke fingeren i jorda: ondskap finnes, og de som har blitt utsatt for overgrep av en eller annen form, lider, og er aldri skyld i dette selv. Ofrene trenger støtte, forståelse og medmenneskelighet!

  3. Cathal

    Kjenner meg godt igjen i det som blir beskrevet. Spesielt skjult mobbing trengs det et større fokus på i skolen. Fra fjerde klasse til jeg sluttet på ungdommskole fikk jeg merke det. Jeg sa fra til rektor, vi hadde møter, ingenting hjalp. Jeg sliter fortsatt med å få kontakt med mine medmennesker rundt meg. Først nå, ti år senere, har jeg skjønt at det var på grunn av mobbingen. Håer det kan bli større fokus på problemet i fremtiden slik at andre slipper å gå gjennom det jeg gjorde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: