Observatører

Mine lesere er, tenker jeg, omtrent som de barna jeg forsøker å sette fokus på, observatører. De leser og klikker seg videre på lenker og nettsider. Men, de kommenterer ikke. Dette gjelder ikke alle, det er noen få som skriver og som mener noe, men majoriteten skriver ikke, de leser og jeg antar de tenker og mener en del. En del sender meg også e-poster med kommentarer eller sender meg meldinger via facebook, men de skriver ikke kommentarer på bloggen når de leser. Delvis vet jeg hvorfor og delvis antar jeg litt her. Noen er redde for at de det skal komme ut hvem de er og at hva de tenker om tema, og kanskje også at de er inne å leser om dette tema. Selvsagt kan man kommentere anonymt, men en del er redde likevel. Noen er som de høyt begavede barna, tenker jeg, de er observatører. De leser og suger til seg informasjon og er på jakt etter lenkene, videoene, artiklene, bøkene som kan gi dem mer kunnskap, men de tør ikke mene noe om dette høyt, ikke før de er trygge på rammene, trygge på hva andre mener og tenker om dem, dersom noen skulle vite hvem som skrev. Noen synes dette tema er så inderlig personlig at det gjør vondt å si noe høyt. Mange har vært høyt begavede barn selv og er i dag høyt begavede voksne. Noen tror det ikke selv, men er i ferd med å få prikkene til å falle på plass etter at deres barn har blitt testet og funnet høyt begavet. Det er ingen genfeil, barna blir ikke plutselig mye mer intelligente enn foreldrene, så en del som tidligere har trodd de var under gjennomsnittlig intelligent finner i voksen alder ut at de befinner seg langt til høyre på gausskurven. Da er det ikke lett å skrive, ikke mens man er i ferd med å finne seg selv. Noen leser og gråter, og da kan man forstå at tastaturet ikke går varmt. Det er bare så slående at mens lesertallene på bloggen stadig øker, så er det jevnt over like mange kommentarer som fra de første innleggene. Tilbakemeldingene via andre kanaler er likevel økende. Jeg sier mer enn ja takk til alle kommentarer og innspill, uansett hvilken vei de tar inn til meg, og jeg krever heller ingen kommentarer. Det er helt ok at man er her inne, leser litt, gråter litt eller om man bare er på leting etter de gode artiklene og lenkene. Jeg skriver jeg om innleggene kommenteres eller ei, jeg vet de leses og er til nytte.  Skulle noen likevel etter å ha tørket en tåre eller to ønske å kommentere eldre innlegg, så gjør gjerne det. Noen innlegg er dagsaktuelle og tar opp nyhetssaker, men de fleste innleggene mine er ikke bundet av dato, de er dessverre like aktuelle uke etter uke, og jeg ser ikke bort fra at de kan være like aktuelle selv om de blir flere år gamle. En del av artiklene og videoene jeg lenker til er heller ikke nødvendigvis fra ferskvareavdelingen, men både oster og vin vinner på lagring, så det er ikke alltid man skal legge produksjonsdatoen til grunn for aktualiteten.

Jeg konstaterer at et av de mer typiske karaktertrekkene en finner hos høyt begavede barn er at barna er observatører i lek og sosiale interaksjoner med andre barn. Det er mange grunner til at barna observerer i før de hiver seg ut i leken. Dersom de er usikre på de andre barna og ikke føler at de er på samme planet som dem, så vil de observere før de tør kaste seg ut i leken.  Dette er blant annet vist av Gordon og Thomas (1967) og denne studien  er også omtalt  av Miraca Gross i artikkelen Small Poppies – Highly gifted in the early years (1999). Jeg kommer stadig tilbake til denne artikkelen, så det er bare å lese den først som sist. Gordon og Thomas bad lærere kategorisere elevene som enten «sideliners», «plungers», «go-alongers» eller «non-participators». Deretter skulle angi hvilken IQ de trodde barna hadde. Det viste seg etter testing at mens lærerne trodde de høyest intelligente barna var å finne i gruppen «plungers», så visste det seg at de som skåret høyest på IQ-testene var å finne enten i gruppen «go-alongers» eller i gruppern «sideliners». Det er sidelinerne som på norsk kan kalles observatører. Ut fra det jeg kan ser ut fra leserne her og på andre fora for høyt begavede, så ser det ut til at dette ikke er en egenskap som forsvinner med årene. Det er nok mange foreldre som med hånden på hjertet kan si at de kjenner seg igjen i sine barn her, også i deres voksne liv.

Kanskje er observatørene valmuer som har blitt knipset før de slo ut i blomst? Kanskje er de i overkant observerende, på en slik måte at det hemmer deres barn?  Frykten for janteloven, frykten for å tråkke over normene til samfunnet, frykten for å si noe dumt, ikke passe inn, ikke bli forstått, bli misforstått, ikke skrive riktig, ikke mene de riktige tingene er det den som gjør en del av oss til observatører? Voksne som vi er, bør vi i det minste ta bladet fra munnen i møte med skole og barnehage slik at vi ikke observerer oss gjennom våre barns skoletid uten å gjøre noe med observasjonene. Plutselig er tiden passert, og da er det for sent å bryte tausheten og ta tak i ting. Å observere før en buser ut med sine meninger kan være lurt, men mange har nok gjennom mange år tillært seg å observere noe for lenge før de kaster seg ut i det.  Det er trygt her, det er bare å bruke kommentarfeltene her til øvelse i parkert observasjonsstatus. Fortsett gjerne å sende meg innspill via andre kanaler også, jeg setter stor pris på det!

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

8 comments

  1. Jeg har vært her og på «fra en annen planet» og lest en god del de siste par månedene. For meg har det vært viktige kilder til å finne kunnskap og oppdatere egen viten. Jeg hadde ikke noe om dette da jeg selv tok utdanning(førskolelærer), men har siden mitt eldste barn var baby visst det var noe «spesielt» med ham. Han tenker og lærer annerledes enn hva jeg har lært, og hans virkelighetsforståelse og måte å tilnærme seg verden, samfunn, kunnskap og mennesker på har alltid facinert meg.

    Nå må jeg ta tak i det overfor skole, og da var det godt å få litt kjøtt på beina før den prosessen starter. Samtidig som jeg har lært mye, har min forståelse og innsikt overfor eget liv økt dramatisk. Det var derfor jeg var så annerledes og utenfor i mange sammenhenger… og det er visst ikke normalt å lese både kirkehistorie og markedsøkonomi som 17-åring bare fordi det er gøy og kjekt å vite noe om 🙂
    Mye av det jeg har lært gjennom å lese her skulle jeg ønske jeg hadde visst tidligere, men er takknemlig for at jeg fant det nå og i tide til å ta tak i det for mine barn.

    Samtidig, sånn ift kommentering og observatørstatus, jeg kommenterer ikke fordi jeg har ME og har mer enn nok med bare å lese meg gjennom. De gangene jeg klarer å lese alt under ett er det kortslutning i toppen og kreftene brukes til å bearbeide informasjon isf kommentering 😉
    Takk for det arbeidet som blir gjort, er utrolig viktig for meg og sikkert mange andre også! Og jeg kommer til å fortsette å droppe innom og lese, anbefaler også bloggen til andre som vil vite mer.

    • Takk for fine ord. Jeg ønsker deg lykke til med barna og skolen og god bedring. ME er ikke til å spøke med, men det går an å bli frisk igjen selv om det til tider ser svart ut og man ser at livet passerer forbi uten at man får være med. Det fine er likevel at det kan komme mye godt ut av en sykdomsperiode, man blir kjent med seg selv på en annen måte enn ellers, og når man i tillegg i løpet av tiden kan se selv i et annet lys, så kan man komme sterkere tilbake når kroppen blir frisk. Takk for at du anbefaler bloggen min videre, det motiverer!

  2. pepper

    Jeg har nettopp kommet over det første sjokket med at jeg er smart og ikke rar, så bidrar gjerne til debatten:)

    • Smart er en objektiv tilstand, rar eller ei er en subjektiv vurderning. Jeg har kommet til at rar er et fint ord, en hedersbetegnelse egentlig. For å si det med Pelle Sandstrak, «hvem vil være 100% normal?».

  3. Berta

    Du treffer med alle poengene dine hos meg. Alt! Det er på grunn av min datter jeg har begynt å gå i meg selv, jeg må være klar med en plan for skolegangen om hun viser seg å være som meg. Hun er en veldig oppegående treåring, men jeg vet ennå ikke om hennes hode spinner rundt som mitt. Nå vet jeg ennå ikke om jeg kommer innunder kategorien begavet, men jeg sitter stadig med tårer i øynene når jeg leser om dette på nettet.
    Jeg tilbragte mine skoleår med å vente tålmodig på å lære noe spennende , før det plutselig var over og jeg skulle orientere meg i verden på egenhånd. Det viser seg at dette ikke er et bra grunnlag for veien videre. Jeg har sikker jobb, men mangler utfordringer, og jeg vet ikke hva jeg kan eller vil. Men nå er jeg midt i en prossess med meg selv, forhåpentligvis kommer jeg lykkeligere ut på andre siden. Kanskje.
    Se, der fikk du en kommentar fra ei som vanligvis bare klikker og kikker.

    • Takk for at du skriver her. Det er mange som har det som deg, veldig mange skal du vite. Det at tårene kommer av gjenkjennelse er den beste indikasjon på at det er noe felles her som stikker dypt. Det er helt ok å kikke og klikke, men jeg blir glad når noen skriver litt om hvordan mine ord påvirker dem. Det motiverer til videre arbeid. Lykke til med jenta di. Et tips kan jo være å ta kontakt med foreldrenettverket, Lykkerlige barn. Send en e-post til foreldrekontakt@lykkeligebarn.no og beskriv tankene dine. Kanskje er nettverket noe for dere?

  4. cuculus canorus

    Takker for bloggen og innsatsen du gjør.
    Ja, jeg gråter når jeg leser endel av tingene du skriver: jeg befinner meg nå – som 40åring – som pasient i psykiatrien, og i prosessen med å forstå litt mer av meg selv kan det vise seg at jeg var et begavet barn. Antagelig ikke helt til høyre på skalaen, men høyt nok. En velsignelse og forbannelse; jeg er muligens et eksempel på hvor galt det kan gå. Jeg er nå kjørt dypt ned i depresjonens dystre mørke, og psykiatrien er til liten hjelp. Slik som jeg opplever det: når jeg sier ordene smart, begavet, IQ, multikreativ har de alle en tendens til å minimere, bagatellisere eller ignorere dette. Det gjør meg om mulig enda mer forvirret.

    Så jeg har begynt å blogge, i Gjøkeredet. Jeg tviler på at det kommer til å være det forløsende, men om ikke fagansatte vil høre, kanskje vil den virtuelle verden? Er det så utenkelig at jeg er helt faktisk litt mer anneledes enn andre er anneledes?

    Det ser ut som jeg har stanget inn i det siste tabuet; og jeg er fanget mellom tabu og skam. Alle dyr er like, noen dyr er likere enn andre.

    • Du er nok ikke alene i din situasjon- etter hva jeg har lest er det mange som er innom psykiatrien for kortere eller lengre tid på grunn av sin begavelse. Det er her jeg mener mange drar feil konklusjoner. En del liker å tro at det er kort vei mellom geni og gal, men jeg tror heller det som skjer er at når man siden barndommen er misforstått, mangler speiling, mangler erfaringer med mestringsfølelse både faglig og sosialt (vil en normalt begavet føle sosial mestring i en gruppe med mentalt tilbakestående om alle andre tok også han for å være tilbakestående?) og ikke minst mangelen av aksept for at høy begavelse gjør en annerledes ut over at man kan løse mer kompliserte matematikkstykker eller lese en tykkere bok. Blir man ikke sett over år og kanskje heller ikke av sin familie (som kanskje lever i egen fornektelse og skam over sin begavelse) så er det nesten ett mysterium hvordan enkelte IKKE bli psykiatriske pasienter. Jeg ønsker deg lykke til videre og skal holde et øye med gjøkeredet ditt. Tok en liten titt nettopp, og der må jeg lese mer. Lykke til med sprenginger av tabu og skam! Jeg bedriver selv litt småsprengninger her og der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: