Og så var det den tradisjonelle Ap-skoletankegangen da…

Trond Giske har ikke blitt heiet frem i Ap-krokene etter sitt utspill tenker jeg, for mens Giske trekker frem en søk etter kunnskap, så ser det ut til at andre i Ap foretrekker å støtte seg til mytene heller enn til kunnskapen. Jeg snakker om Mariann Aasen og hennes innlegg Alle skal med – også i matte fra hennes egen blogg. Her er det same, same og lite nytenking å spore. Innlegget er et svar på en søknad sent til Utdanningsdirektoratet like før påske fra NTG (Norges Toppidressgymnas)-grunder Roger Elstad om oppstart av NRG, Norges RealfagsGymnas.

Med Norges RealfagsGymnas (NRG) vil skolegründer Roger Elstad dyrke frem realfagstalenter og forberede studenter for studier innen naturvitenskap og matematikk på universitetsnivå. Blir søknaden godkjent blir det i første omgang skoler i Bærum, Oslo og Stavanger.

Roger Elstad vil bruke NTG som modell for realfagskolen og  beskriver NRG slik:

– På Toppidrettsgymnaset bruker vi like mye tid på idrett som på de andre fagene. Her har vi tenkt å bruke den tiden på realfag. Hovedmålet er høy kvalitet på undervisningen, og deretter hjelpe til med rekrutteringen av ingeniører og teknologer

Dette faller ikke i god jord hos Mariann Aasen, som på sin side mener det er en vesentlig forskjell mellom å være flink i idrett og musikk i motsetning til i realfag. Det kan jeg si meg enig med henne i, men ikke ut fra samme begrunnelse. Det er lov å være flink i idrett og musikk, men ikke i realfag (ikke språk eller andre fag innen humanoria for den del…). Jeg leste hennes uttalelser i denne artikkelen her og tenkte, du verden her er det konservativt. Ikke overraskende dukket kommentarer fra Høyres Jan Tore Sanner opp, og det var mer positiv lesing. Giske hevdet nylig at Ap var kunnskapspartiet. Skal dette ha noen troverdighet, så bør partiet i det minste forsøke seg på å tilegne seg noe kunnskap om kunnskap selv. Kunnskap kommer ikke ramlende ned fra intet. Man tilegner seg kunnskap hovedsaklig gjennom å være motivert for læring. Mariann Aasen ser ut til å mange motivasjon. På bloggen sin skriver hun dette om egne opplevelser fra skoletiden:

Jeg husker godt hvor hardt jeg jobba for å sikre 4`eren i matte på videregående skole. Mattelæreren var flink, men jeg trengte litt mer tid og måtte jobbe litt hardere enn de som syntes matte var lett. Det var de to gutta som satt nærmest meg i klasserommet som gjorde matematikk lettere for meg. Sammen jobba vi oss gjennom oppgavene, de forklarte der jeg satt fast. Og trolig lærte de seg stoffet enda bedre selv, gjennom å hjelpe andre. Jeg klarte en solid 4èr og en av dem har gjort karriere som ingeniør og forsker etterpå.

Klassekamerateffekten kalles dette. Og er kan hende en av forklaringene på at det å dele inn klasser eller skoler etter faglig nivå, ikke løfter skoleresultatene på en skole eller i et land. Det viser i alle fall forskningen.

Her ser jeg bare klassisk Ap-politikk og mye av det som skjer i norske klasserom i dag. «Alle skal med!» – og da betyr det gjerne at de flinkeste skal være hjelpelærere for de som sliter. Helst bør det ikke være noen stryk og det er ikke så farlig om ingen får se 6-eren heller. Alle bør samles på svake og sterke firere. Jeg ser at hun forsøker å nyansere dette, og det er jo fint at hun klarte en sterk 4-er i matematikk etter mye arbeid. Har hun tenkt på hvor langt denne gutten som brukte av sin tid til å hjelpe henne kunne vært om han fikk brukt denne tiden på å utvikle seg selv og sine evner i sin skoletid? Det er ikke sikkert det er bare Mariann han har brukt tiden sin på gjennom skolegangen. Det å hjelpe andre er fint noen ganger, men det er ikke derfor noen går på skolen. Alle barn bør få oppleve å strekke seg og oppleve mestring i løpet av skoledagen, ikke bare de som forsøker å strekke seg opp til fireren. Jeg får som Mariann komme med en personlig anekdote: Jeg var denne hjelpelæreren, og joda, noen ganger var det ok, og noen ganger var det givende. Ikke som Mariann sier, fordi:

Og trolig lærte de seg stoffet enda bedre selv, gjennom å hjelpe andre.

Nei, Mariann, jeg lærte ikke stoffet enda bedre selv, jeg hadde i stor grad kunnet stoffet i flere år allerede når jeg hjalp de andre, og ikke minst, jeg hjalp de andre med tyske gloser og bøyning av tyske verb på ungdomsskolen – og jeg hadde ikke tysk selv! Jeg hadde ingen faglig utbytte av dette – tenk om jeg eller gutten som var din hjelpelærer kunne fått tilbud om undervisning på vårt nivå? Undervisning som vi kunne føle mestring av å delta i? Hva om vi kunne diskutert fag med noen andre som hadde skjønt det fremfor å forklare det om igjen og om igjen til noen jevnaldrende som ikke forstod? Hvem burde være best kvalifisert til å lære bort matematikk eller tysk til våre medelever, vi eller lærerne? Dersom ikke en lærer en bedre til å lære bort faget sitt enn en medelev, så burde kanskje vedkommende vurdere et annet yrke, eller man burde gjøre noe med lærerutdanningen. Klassekamerateffekten, nei, det er ingen vinn- vinnsituasjon, det er billig arbeidskraft som gjennom et skoleliv suger motivasjonen ut av evnerike elever. Og denne forskningen, hvilken forskning er dette? Se til Mentiqa-skolene i Danmark, og se gjennom noen av de filmene som er lagt ut på youtube om elevene fra disse skolene. Youtube vs. forskning, høres ut som en dårlig kamp, men hør hva elevene selv sier, se noen av filmene her og her.

Mariann Aasen liker ikke å sidestille realfag med idrett og musikk, og begrunner sitt nei til NRG med:

For det første holder ikke sammenligningen med toppidrett. Skal du bli toppidrettsutøver eller musiker må du legge opp hele hverdagen rundt trening/ øving for å kunne holde det nivået som er nødvendig. Det kan det være krevende å få til innenfor den vanlige skolen. Toppidrettsgymnasenes rolle har vært å tilrettelegge for at unge idrettsutøvere ikke må velge bort utdanningen. Gjennom kombinasjonen tilrettelagt utdanning og et svært krevende treningsprogram, formes idrettsutøvere som også er forberedt på videre studier. Men dette gjelder ikke om du har et ekstra talent i språk eller matematikk.

Jeg skal skrive denne om litt, så kanskje det virker mer forståelig:

Skal du bli forsker/oppfinner eller grunder må du legge opp hele hverdagen rundt regning og eksperimentering for å kunne holde det nivået som er nødvendig. Det kan det være krevende å få til innenfor den vanlige skolen. Realfagsgymnasenes rolle vil bli å tilrettelegge slik at potensielle grundere og forskere velger bort utdanningen eller faller ut av utdanningsløpet. Gjennom kombinasjonen tilrettelagt utdanning og et svært krevende forskningsprogram, formes unge forskere og grundere som også er forberedt på videre studier.

Mariann Aasen har flere myter å hanskes med:

også flinke elever har krav på tilrettelagt undervisning på sitt nivå, ikke bare de som sliter på skolen. Det gjelder i alle fag, i alle klasser, på alle trinn. På alle norske skoler går det barn med spesielle talent. Det kan være barn med særlige sportslige, intellektuelle eller kunstneriske evner. Noen tar matematikk svært lett, andre har språkøre. Motoriske ferdigheter og musikalske evner er også genetisk betinget.

IQ er et mål på generell intelligens, det ligger i dette at dette er noe generelt, ikke noe som sier noe om en spesiell egenskap. Visstnok kan man gå dypere inn i IQ som mål på intelligensen og se at man kan ha noen sider som er sterkere enn andre, men intelligens er noe som bredere enn å være flink i matematikk. Å være høyt intelligent er å ha gode muligheter til å resonnere, god evne til å tilegne seg kunnskap og til å holde på den over tid, og det handler om at hjernen tar inn mange inntrykk og er i stand til å bearbeide disse raskt og presist. Det er ikke slik at et barn som ligger flere år foran sine jevnaldrende i matematikk er like sannsynlig på linje med sine jevnaldrende i norsk eller språk. Er man svært flink i matematikk er man også høyst sannsynlig like flink i andre fag, men ikke alle fag er like lette å oppdage «flinkheten» i. Det er med andre ord ikke slik at dersom man er flink i noe, så må man være tilsvarende dårlig i noe annet, det er ikke noen slik kompensasjon. Dette er en svært gammel og seig myte, men vi er kommet til 2012, og denne har vært avlivet så mange ganger at man blir litt svett av å lese slikt. Spesielle talenter, nei, snakk heller om generell intelligens, da er vi inne på noe som kan kalles kunnskap.

Videre kan man jo lett si at joda, dette høres jo flott ut.  At også flinke elever har krav på tilpasset undervisning. Eller stopp litt der…, er dette hva man opplever i møte med skolen? Jeg har hørt om litt for mange foreldre og barn som har brukt mye energi og flere år på å kjempe for tilpasset opplæring for sine flinke barn uten at skolen gir annet enn flere oppgaver av samme type. Er dette tilpasset opplæring? Tilpasset opplæring for de flinke barna er ikke hverdagen i norske skoler i dag, og ettersom Ap sitter i regjeringen, nå  så håper jeg Mariann tar en prat med sine kollegaer der og ber de straks sette inn tiltak som gjør at norske kommuner og skoler gjøres oppmerksomme på dette, og de må gjerne sende med noen ressurser til formålet også, for en av de vanligste tilbakemeldingene på spørsmål om tilpasset undervisning for høyt begavede barn er at dette har ikke skolen ressurser til, de må prioritere og det er barn som sliter faglig og de går først.

Flink! Hva legger Mariann, mange journalister og andre politiker i dette ordet? Bruken av ordet flink som beskrivelse på de høyt begavede barna er ikke god. Noen bruker også ordet skoleflink i denne sammenhengen. » Vi må satse på de flinke elevene» sier det både herfra og derfra, men hvilke elever er det de mener å satse på? Er det skoleflinke elevene de vil satse på da eller er det de høyt begavede barna? Det er nemlig ikke alltid de samme elevene. Ordet flink forteller om noe som er utrettet, noen som har fått til noe eller fått vist hva de kan. Mange høyt begavede barn viser ikke hva de kan, de lærte å skjule dette allerede kort tid etter skolestart. Mange viser en flinkhet som er svært så normal i skolesammenheng, de er ikke skoleflinke, bare «skolemiddelsflinke» eller de kan til og med være akkurat det motsatte, slett ikke skoleflinke. Det krever kunnskap å se hvem disse elevene er og det krever trolig en del kunnskap for å få dem ut av kamuflasjen. Dette har ikke Mariann Aasen kunnskap om, ellers ville hun ikke uttalt seg slik hun gjør. Skal jeg oppfatte Arbeiderpartiet som et kunnskapsparti slik Trond Giske hevder de er,

– Jeg mener at Ap alltid har vært kunnskapspartiet (Trond Giske, Aftenposten 12.04.2012)

så, må de rydde i sin egen kunnskap og i sine begrepsbruk før de har noen troverdighet, og de kan godt begynne med Mariann Aasen siden hun fyrer løs fra hofta.

Litt skryt skal hun da ha likevel, Mariann Aasen, for å se mulighetene i ny teknologi og for å skape litt publisitet om en ordning som flere elever i grunnskolen burde få gleden av, nemlig muligheten til å ta fag fra videregående skole mens man går på ungdomsskolen:

Da er det bedre å videreutvikle ordninger vi allerede har. Med Kunnskapsløftet ble en ny ordning innført. Ungdomsskoleelever skal nå kunne følge matte og engelskundervisning på videregående skole, om pensum på ungdomsskolen er for lett. Denne ordningen fungerer godt noen steder, andre steder benyttes den ikke. Norsk skole bør anstrenge seg mer for å gjøre undervisningen bedre for denne gruppen elever. Ikke minst er det mange muligheter med ny teknologi. KUF-komiteen besøkte i høst en skole i Haag, Nederland, hvor en gruppe av de beste matteelevene ble undervist av universitetsansatte direkte via skype. Å finne gode, praktiske og gjennomførbare metoder for å gi flinke elever et godt undervisningstilbud uansett hvilken skole de går på og hvor de bor hen, er den store utfordringen.

Jo da, skype er en løsning for elever som ikke bor vegg i vegg med en videregående skole, men man må ikke la denne løsningen være den beste for alle elever. Det man vet er at mange høyt begavede barn sliter sosialt sammen med sine jevnaldrende. Dette sett sammen med at man sjelden har gode evner i bare ett fagfelt og det faktum at ikke alle fag lar seg gjøre i praksis å ta på videregående mens man er i grunnskolen (norsk for eksempel, dette er et fag som først har eksamen i 3.klasse på videregående, og som det derfor ikke er praktisk gjennomførbart å ligge ett år foran med ved oppstart på videregående skole), gjør at man i større grad bør vurdere akselerasjon som tilpasset undervisning for høyt begavede barn sammen med økt kompetanse på asynkron utvikling hos lærerne slik at den som inni hodet er 15, men bare 10 utenpå i større grad kan få utfordringer tilpasset hodet og ikke skrivehastigheten til fingrene.

Det er bra det sies høyt at det også skal satses på de sterke elevene, vi må bare komme lengre i å erkjenne hva man vet om disse barna, hvem de er og hva de trenger. En trenger ikke finne opp kruttet på nytt, men en kan godt studere det bedre. En god start er derfor å sette seg litt inn hva det dreier seg om, hvilke utfordringer har man  både som barn, som foreldre og som lærer. Til de som er motstandere av NRG og andre satsninger der kompetanse og talent innen annet enn musikk og idrett dras frem og verdsettes, hva trenger mest i årene som kommer?  Dersom man skal hente inn igjen argumenter barn og foreldre møter i skolen, altså vi må prioritere, prioritere og atter prioritere. Hva trenger Norge mest de kommende tiårene, flere OL-gull, flere forskere eller flere grundere?

 

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

5 comments

  1. Ut frå mi erfaring er det situasjonsavhengig om ein har utbyte av å hjelpa andre med fagstoff. Det kjem i stor grad an på kor stort gapet i kunnskap er.

    Eg kan i farten koma på ein gong eg forsto noko betre ved å hjelpa andre med det. Da fekk eg spørsmål om eit emne som hadde vore vanskeleg for meg å forstå skikkeleg da eg lærte det. Eg visste godt AT det var sånn, men etter å ha forklart det forsto eg betre kvifor det var sånn.

    Det eg tok lett da eg hadde faget ville eg ikkje kunna forstå betre ved å læra det vekk. På same måte som eg ikkje blir ein betre lesar sjølv av å læra ein seksåring å lesa.

    • Veldig god nyansering. Dersom man akkurat har lært noe og fremdeles er på innlæringsstadiet selv, da er det å forklare dette til andre noe en kan lære av. En lærer da selv fordi en må gå egne slutninger i sømmene og så må man klare å gjøre det en har forstått enklere. Likevel, dette lærer man ikke mer av enn læreren selv dersom spriket er stort nok, og det er det ofte. Særlig der lærer setter den flinkeste eleven sammen med den svakeste eleven, og det er dessverre ingen ukjent måte å løse det på i skolen. Det har jeg sett mye av i egen skoletid som elev og jeg har sett det selv som student i praksis og gjennom kollegaers arbeid i klasserommet. Da blir spriket for stort også for de elevene som ligger over normalen, men ikke helt opp blant de øverste prosentene, så slik sett er dette en misforståelse som rammer flere enn de høyt begavede barna. Siste poenget ditt her er essensielt, men få lærere jeg har møtt har tenkt tanken på at spriket virkelig kan føles så stort. De ser ofte at gruppas evner spriker, og de ser at noen ligger noen år bak sine klassekamerater, men det å tenke at noen ligger år foran ser ut til å være en langt fjernere tanke,

  2. pepper

    Vil tipse om denne: http://www.dn.no/talent/article2377772.ece
    Her er jo Halvorsen fullstendig på jordet, er hun ikke?

    • Hun er har passert jordet og har havnet i elva på den andre siden av jordet. En kan jo bli satt ut av ordbruken her, for du skal ha en god del både av kunnskap og erfaring for å hevde at noe er skadelig. Hvilken forskning det er hun sikter til vet ikke jeg, men det svært mange med meg vet er at ingen eller dårlige forsøk på tilpasset undervisning – det er skadelig det. Det er dessuten mange flere som er rammet enn disse hundre elevene om det skulle vise seg at hun har rett i at dette ikke er veien å gå med tilpasninger. Det å ikke gjøre noe er å skade flere tusen nye 1.klassinger hvert år og det er å fortsette å skade de mange tusen barna på hvert eneste klassetrinn som aldri blir sett. Det VET man. Takk for tipset. Kom gjerne med flere tips om du kommer over noe interesssant 😉

  3. Tilbaketråkk: – Direkte skadelig, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen. « Fra en annen planet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: