– Direkte skadelig, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Mens Trond Giske er ute på tidvis dypt vann med sine uttaleser om høyt begavede barn, så bedriver Kristin Halvorsen stup i særdeles grumsete og grunt vann.  Torger Ødegaard, skolebyråd i Oslo, vil fra høsten av tilby skoleflinke (og da er jeg spent på hva han legger i dette begrepet) 13-åringer egne matteklasser. Dette får Kristin Halvorsen til å se rødt ser det ut til, for dette er direkte skadelig, sier hun til DN talent.

Det er direkte skadelig. Det er å dyrke nerderyktet som gjør at mange elever i dag distanserer seg fra matematikk, sier Halvorsen.

At det var? Å, ja nå ser jeg det jo. Dette er jo overførbart, ta frem mytene og fyr løs: Mobbing for eksempel. «Det er å dyrke brilleslangestempet som gjør at mange elever i dag distanserer seg fra å bruke briller i skolen». Er det slik at da er løsningen på dette å sørge for at alle har litt briller, kanskje en liten lorgnett til alle med styrke 0 (det blir kanskje snittet siden noen er nærsynte og noen langsynte), så er det ingen som er mer brilleslange enn andre. Eller skal vi slå til med denne: «Det er å dyrke sportystemplet som gjør at mange elever i dag distanserer seg fra gym». Litt trasig å bli sett på som helt sportidiot og tenk hvor stigmatiserende det faktisk er å gå på NTG (Norges Toppidrettsgymnas). Det er så drøyt for de fleste at de heller spiser potetgull og drikker liter på liter med cola for ikke å risikere å bli verdensmester i langrenn. Det er helt sikkert mange som kunne blitt verdensmestere, men som ikke tør det på grunn av at de er redde for å få sportidiotstemplet slengt etter seg?! Tok du den Kristin Halvorsen?

– Vi har et stort behov for at flere skal velge realfag, og Ødegaard tenker altfor smått. Han har over 16.000 elever, men lager et elitetilbud til omlag 100 av dem. Vi trenger å løfte mattekunnskapene hos mange flere enn det. Vi trenger gode lærerkrefter på skoler og at elevene ikke ser på matte som en nerdespesialitet, sier hun.

Aha, jeg forstår, tror jeg i alle fall. En ser jo at antallet unge og for den del også voksne som er overvektig stadig øker, og nå forstod jeg plutselig hvorfor. Det er jo en klar sammenheng her. Det er nå vi virkelig ser konsekvensene av oppstarten av NTG for 30 år siden. Det at man har satset på noen få eliteutøvere som for eksempel Marit Bjørgen og Petter Northug, det har jo gjort at alle andre har blitt dårligere til å røre seg. Det å bevege seg og trene har blitt til en slags sportidiotspesialitet. Det er nok best vi legger ned NTG. Vi trenger å løfte treningskunnskapen hos flere enn de som går på NTG. Vi trenger gode gymlærere på skolene og at elevene ikke ser på gym som en sportidiotspesialitet, sier jeg. Eller sier jeg egentlig det? Det ville i det minste hørtes rimelig ut om det var Kristin Halvorsen som hadde sagt det, men hun stod pussig nok bare for sitatet over. Jeg ser ikke helt forskjellen.

– Vi vet at segregering i 12–13 årsalderen ut fra prestasjoner gjør at alle presterer dårligere. Det finnes ingen faglig begrunnelse for at dette er en god strategi for å heve nivået (Kristin Halvorsen)

Jeg er litt usikker på hvor Kristin Halvorsen har fått sin kunnskap fra. Det hadde vært interessant om hun hadde kunnet utdypet dette litt mer. Ut fra hva jeg har hørt henne si i debatter om skole tidligere, så mistenker jeg henne for å hente hele sin begrunnelse for dette fra 70-tallets inndeling etter faglig styrke, men hvor hun tar det fra at alle presterer dårligere dersom man deler undervisningen inn etter faglig nivå, se det er jeg usikker på.  Riktig kan det umulig være. Det krever riktignok mye av den som plassere elevene, og feilplasserte elever vil neppe yte mye, men at alle skal prestere dårligere høres ut som en merkelig misforståelse.  Da lurer jeg i grunnen litt på hvorfor man i det hele tatt vurdere spesialundervising for de svakeste elevene. Det er jo ikke uvanlig at man i skolen i dag tar en liten gruppe elever fra klasen for å undervise dem alene på et faglig nivå de kan forstå slik at også de får erfare å mestre noe innen et fag de sliter med. Med dette argumentet til Kristin Halvorsen faller denne undervisningen i fisk. Selv har jeg undervist i matematikk både i homogene grupper og i mer ordinære heterogene grupper. Når det kommer til matematikk så kan lektoren her med hånden på hjertet trygt si at å undervise en homogen gruppe i matematikk gir langt større læringsutbytte for den enkelte enn hva man får i en heterogen gruppe. Terskelen for å rekke opp handa og stille et spørsmål og få oppklart et usikkert punkt er langt lavere for en faglig svak elev i en gruppe der alle sliter med faget enn i en heterogen gruppe. Et sted må lærer legge hovedtyngden av undervisningen sin, og det kan verken være der den treffer eleven som ligger tre til fire år foran klassenivået, og det kan heller ikke være der klassens svakeste ledd er. En er nødt til å finne en balanse og da havner man ut et sted like under klassens faglige midtpunkt (eller, om man ikke er god til å se gjennom dominante elever, nivået hvor de mest høylytte befinner seg, og ja, dette er observert i praksis). En lærer i en ordinær klasse kan ikke gjøre mange ting på en gang. Et lite sideblikk til Montessoripedagogikken (som stadig flere barn i Norge møter i sin skolehverdag) forteller at her møtes hver og ett barn der de er (i det minste er dette tanken). Det er selvsagt intensjonen i den offentlig norske grunnskolen også, men når spriket på elevene er på flere år (6 år er ikke uvanlig i en vanlig klasse), så vil man ikke treffe alle i undervisningen. Ole Kyed, sa på et seminar en gang i fjor at undervisingen i dansk skole var tilpasset ca 40% av elevene. Igjen satt det 30% som syntes undervisningen var for vanskelig, og 30% som fant den for lett og for lite utfordrende.

Det vi vet fungerer for de flinkeste er å la dem gå raskere frem, ved at de kan kan følge videregående undervisning samtidig som de går på ungdomsskolen i sin vanlige klasse, sier Halvorsen.

Vet vi det? Ja, å la elevene gå raskere frem kan jo fungere, det merkelige er at dette plutselig skal skje i løpet av siste året på ungdomsskolen. Det burde vært en selvfølge at man fikk gå raskere frem allerede fra dag 1 i 1.klasse, eller aller helst fra barnet ønsker å lære. Noen barn regner allerede med brøkregning når de starter i 1.klasse, men det er ingen selvfølge at man da kan fortsette derfra når de kommer på skolen. Da skal man først lære tallene fra 1 til 10. Jeg skulle gjerne sett at Kristin Halvorsen kunne utdypet akkurat dette litt, for når skal man begynne å gå fortere frem, hvem skal bestemme hvem som får gå fortere frem, og skal man uansett starte med tallene 1 til 10? Det er ikke best for alle å ta et fag på videregående og så gå i sin vanlige klasse. Dette er et av flere tiltak som kan fungere for noen. Det er en hel del andre tiltak som man også vet fungere godt, og som gir både faglig og sosialt utbytte. For noen elever er det beste å være på det trinnet det aldersmessig tilhører, men, Gross publiserte i 2006 en langtidsstudie av akselererte elever (elever fulgt over 20 år) som konkluderte med at betydelig akselerasjon var det som fungerte best som tiltak for høyt begavede barn. Det som ligger til grunn for vellykket eller ei i denne studien bør ligge SVs hjerte nært, for her var det ikke utelukkende snakk om å lykkes faglig, men det gjaldt følgende:

Significant differences have been noted in the young people’s educational status and direction, life satisfaction, social relationships, and self-esteem as a function of the degree of academic acceleration their schools permitted them in childhood and adolescence (Gross, 2006)

Dette er hva som virkelig fungerer for noen, Kristin Halvorsen. Det er en del faktorer som må ligge til grunn for å lykkes med en akselerering, men det kreves enda mer for å lykkes med andre tiltak. Det Kristin Halvorsen ikke ser ut til å vite er at mange av de elevene hun kaller de flinkeste ikke lengre er de flinkeste når de kommer til ungdomsskolen. På dette tidspunktet har svært mange høyt begavede barn enten blitt klassens klovn og bråkmaker eller blitt best på å være middels. Skal man få tak i de potensielt flinkeste elevene i ungdomsskolen, så må man se dem i det de starter på skolen og så må de få tilpasset undervisning fra første dag, samt at de må anerkjennes for den de er.  Høyt begavede barn er asynkrone i sin utvikling og det trengs kunnskap hos lærerne for å håndtere dette på en god måte. Det vanligste er at barna er kognitivt langt foran sine jevnaldrende, sosialt ligger de nærmere sitt kognitive nivå, mens de fysisk er på eller like ved sin fysiske alder. Dette kan innebære at man ved skolestart er 10 år kognitivt, 8 år sosialt og 6 år fysisk. Dette er  i dag ikke noe som blir viet plass, pensum og tid i lærerutdanningen. Gross har i sin langtidsstudie sett at de høyt begavede barna trives bedre, de har høyere selvbilde, har bedre sosiale relasjoner og de har en høyere utdannelse som voksne enn de høyt begavede barna som har blitt igjen i sine årsklasser. Det som er enda mer interessant er at ett års akselerasjon gir en positiv effekt, men flere års akselerasjon gir en enda bedre effekt. Dette er hva vi vet Kristin Halvorsen.

Jeg mistenker Kristin Halvorsen for å ha fått referert deler av forskningen til John Hattie, Visible Learning: A Synthesis of Over 800 Meta-Analyses Relating to Achievement fra 2008. Hadde hun derimot lest den selv, fra perm til perm, så hadde hun ikke uttalt seg slik hun gjør, men det er mye forskning som siteres fullstendig feil etter noen runder fra munn til munn eller fra penn til penn. Alle kjenner vel hviskeleken, også Kristin Halvorsen. Hattie er også brukt som referanse for stortingsmelding 22 (2010 – 2011). Det er mulig jeg er naiv, men en skulle vel anta at kunnskapministeren hadde lest denne? Hattie skriver et eget avsnitt kalt Ability grouping for gifted students, dette finner du på side 99. Her skriver Hattie:

It is important  to separate gifted programs from high- ability tracks. The latter typically receive a faster pace of instruction and more challenging tasks within the same curriculum frameworks as medium-and low-ability students, whereas the former often have different curricula. Herein lies a key distinction. Where there are specific curricula aimed at challengingstudents at the appropriate level there is more likelihood of success in engagement and learning. For example Kulik and Kulik (1984)found that ability grouping had a positive effect on achievement of gifted and talented elementary school students (d=0,49). Goldring (1990)found that gifted students, when placed in special, homogeneous classes with challenging curricula, achieved more than gifted counterparts in regular classes.

Videre skriver Hattie at

There was no evidens of negative social effects…

Dette skriver han basert på 125 enkeltstudier og 5 meta-studier, så at dette er direkte skadelig, Kristin Halvorsen, det skulle jeg likt å se studien som bevise!

Når det gjelder høyt begavede elever er det tre tiltak som som trukket frem som fungerende, det er spesialklasser med eget pensum, akselerasjon og fordyping. Det man bruker mest i skolen er den siste, mens det er akselerasjon som gir best utbytte og som samtidig er det minst brukte tiltaket. Spesialklasser kommer ut som nummer tre her, av tre tiltak som alle har positiv effekt. Han ser også på effekten av grupperinger etter evne innen en heterogen klasse. Også her er det positive effekter av gruppering etter evner, bare gruppene er små nok. Det sier seg selv tenker jeg, for da blir forskjellene mellom elevene mindre og sjansene er større for å få undervisning der man er. Det hjelper lite skriver han videre å verken dele i små grupper alene eller små grupper etter nivå om ikke oppgavene og utfordringene gruppene får er tilpasset deres nivå, og her er vi jo inne på kjernen av problemet igjen. De høyt begavede barna trenger et annet pensum enn sine jevnaldrende! Barnet som regner med brøk før skoelstart finner ikke tallene 1 til 10 spennende eller motiverende uansett om hun jobber med dem alene i klassen, i en blandet gruppe eller sammen med andre brøk og multiplikasjonsregnende 6-åringer!

Et annet aspekt ved det Kristin Halvorsen nevner som virker, nemlig det å ta fag fra videregående mens man går på ungdomsskolen, er at dette gir et langt mer variabelt tilbud rundt om i landet enn hva akselerasjon ville gitt. Det er ikke alle ungdomsskoler som ligger så nærme en videregående skole fysisk at elevene kan  gå eller kjøres mellom skolene for undervisning. Dersom det er kompetanse på ungdomskolen blant lærerne, så kan elevene få denne undervisningen i grunnskolen, men ikke alle ungdomsskoler her det. Hva med elevene da, hvilken kvalitet kan man forvente på undervisningen? Gir dette et mindre nerdestempel enn det å deles inn etter nivå forresten? Disse elevene som skal ta fag fra videregående må jo ha egen undervisning uansett, og dette bør ikke inntreffe kun i 10.klasse. Det er dessuten ikke alle fag det er gjennomførbart å ta eksamen i mens man går i ungdomsskolen, så denne løsningen vil bare fungere for noen få fag, elevene har gjerne potensiale til å gå videre og fortere i alle fag (jeg har skrevet mer om dette i innlegget Og så var det den tradisjonelle Ap-skoletankegangen da.  

Her er noen flere misforståelse som Kristin Halvorsen bør hjem å rydde opp i, for dette er hva Kristin i denne artikkelen viser at hun ikke vet:

  • Skoleflink er ikke nødvendigvis det samme som høyt begavet eller evnerik
  • Høyt begavede og evnerike barn er ofte blitt klassens klovn eller best på å være middels innen de kommer til ungdomsskolen.
  • Å være høyt begavet betyr ikke at man bare er flink i matematikk, en kan godt være flink i naturfag, samfunnsfag, engelsk, norsk og rle også.
  • Mange høyt begavede barn finner matematikk så drepende kjedelig allerede på småtrinnet at de aldri finner faget interessant. De er ikke blant de elevene som vil få tilgang til mer spennende matematikk på videregående nivå.
  • Den sosiale alderen til et barn, den ligger nærmere barnets kognitive alder enn barnets kronologiske alder. Dette gjør at barnet ofte søker mot eldre barn og voksne og det gjør at barnet sosialt sett ikke finner noen å speile seg inn i sin aldersklasse.
  • Ordinær skolegang uten gode tilpasninger er det som er direkte skadelig for høyt begavede barn. De har større sjanse for å begynne med narkotika, de har høyere sjanse for å ta selvmord, de blir oftere mobbet og konsekvensene ved mobbing er større enn for andre, de får lettere depresjoner og de har etter endt skolegang et lavere selvbilde enn andre elevgrupper. De har lavere fullført utdanningsløp enn de som har fått tilpasninger og de føler seg at de fungerer dårligere sosialt enn de som har fått gode tilpasninger.
  • Vi trenger voksne og særlig Utdanningsministre som sier høyt at det er OK å være nerd og som er med på å gi denne elevgruppen en status, fremfor en minister som sier at man for all del må unngå nerdestempelet, det er fryktet osv. Det hadde tatt seg ut om Idrettspresidenten hadde uttalt dette om satsingen på Bjørgen, Johaug, Bardal og Northug: «Det er å dyrke sportsidiotstemplet som gjør at mange elever i dag distanserer seg fra gym» (forøvrig en svært dårlig formulert setning dette her…, men den heldigvis ikke min). Når ikke en gang Utdanningsministeren synes interessert i å tilegne seg kunnskap, men heller stiller seg på linja til læreren som uttalte, tre dager før kommunevalget i høst at «det er ingen som vet hvor mange kommuner det er i Norge», da er det ikke rart det blir stigmatiserende å få nerdestemplet slengt etter seg. I min tid som elev het det «geni», nå er et nerd som gjelder. Det er bare ordet som er forskjellig, innholdet og verdien er den samme.

Jeg heier frem Torger Ødegaard og Oslo her. Det er på høy tid noe skjer på denne fronten. Kanskje vil forskningen i etterkant av disse forsøkene vise Kristin Halvorsen noe annet enn hun tror, la oss håpe det. Jeg håper også på at man nå når man kommer i gang med dette er bevisst på etterutdanning av lærerne slik at det er de barna som virkelig trenger dette som får tilbudet, og at ikke skoleflinkhet blir eneste kriterium for adgang til herligheten. Se innlegg mitt om myten Lærerne ser om barnet er høyt begavet eller eiFor å si det som Kristin Halvorsen; vi vet at lærerne ikke er kompetente her. Psykolog, Ole Kyed, en foregangsmann innen fagfeltet høyt begavede barn er også inne på dette i denne artikkelen, og jeg har tatt dette opp i innlegget «Talentvejledere skal spotte kvikke elever». Det er viktig at ikke tiltak og tilpasninger på mellomtrinnet og på ungdomsskolen blir en sovepute for lærerne på småtrinnet, men heller en inspirasjon. Det er her barn barna får sitt møte med skolen og det er allerede her høyt begavede barna inntar rollene som bråkmakere, klassens klovn, den drømmende jenta og den som er beste på å være middels. Kamuflasje av evner ser man begynner allerede få uker etter skolestart om ikke eleven blir sett og møtt. Tommelen opp for Oslo kommune fra meg, mens Kristin Halvorsen må gå hjem å spise mer frukt til lunsj mens hun leser setter seg ned for å gjøre en liten lekse om forskning på høyt begavede barn. Obligatorisk er å ta en liten telefon eller to til PhD Ella Cosmovici Idsøe ved Universitetet i Stavanger og til Professor emeritius Kjell Skogen ved Universitet i Oslo. Ekstralekse som er ført opp på siden er å henvende seg til presseansvarlig Bjørn Fredriksen i foreldrenettverket Lykkelige barn for å motta første- og andrehånds erfaringer med høyt begavede barn i norsk skole. Epostadressen du treffer Bjørn på er pr@lykkeligebarn.noJeg er dessuten ganske sikker på at psykolog, Cand. pæd. psych. Ole Kyed i Danmark, gjerne forteller hva man gjør med disse barna i Danmark og hva man vet der. De ligger noen år foran oss her i Norge, så et lite blikk til vår nabo i sør trenger ikke være noen dum ide.

Så, beklager å måtte si det Kristin Halvorsen, men det er hull i dine kunnskaper. Det er ikke direkte skadelig med tilpasset undervisning. Det er tvert i mot ordinær skolegang uten gode tilpasninger er det som er direkte skadelig for høyt begavede barn.

Artikkelen til Gross (2006) finner du her:
Hatties meta analyse,Visible Learning: A Synthesis of Over 800 Meta-Analyses Relating to Achievement  kan du kjøpe her, eller lese fra google books her:
Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

17 comments

  1. Flere av utdanningspolitikerne ynder å sitere J. Hattie og hans bok «Visible learning» som er en samling av over 800 meta-analyser som ser nærmere på hva som har effekt på læring.

    Sitat fra side 99: Kulik & Kulik (1984) fant at nivådelte grupper etter evne hadde positiv effekt på evnerike elevers resultater i barneskolen. Goldring (1990) fant at evnerike elever som ble plassert i egne homogene grupper (dvs. samme evner) med utfordrende læreplaner oppnådde bedre resultater enn elever i vanlige heterogene klasser. – Det var ingen bevis for negative effekter. Det var heller ingen forskjeller i elevenes selv-forståelse mellom elevene i egne spesialklasser og evnerike som ble undervist i heterogene grupper.

    Kulik (1984 s. 84): «Aksellerert undervisning muliggjør at evnerike elever kan jobbe med sine kognitivt jevnaldrende på oppgaver som matcher deres evner.»
    Pressey (1949): Typisk vil dette være å gå raskere gjennom skolen enn jevnaldrende elever, å la yngre elever starte skolen tidligere, eller å hoppe over klassetrinn

  2. snow

    …og hun skal liksom være KUNNSKAPSminister…. Sukk….

    • Hun demonstrerer dessverre hvordan mange lærere også operer. De tror de sitter på kunnskap, men det er snarere myter enn kunnskap de baserer sine avgjørelser på. Triste greier.

  3. Jeg tror det er stor grad av ubevisst inkompetanse ute og går innenfor temaet. Ikke så rart når man ikke har forsket på eller undervist om evnerike barn på flere tiår…

    Spørsmålet er hvordan både utdanningspolitikere og skolefolk skal beveges fra «ubevisst inkompetent» til «bevisst inkompetent» slik at de faktisk innser at her må det både forsking, holdningsendring og kursing til for at en rekke elever skal få en meningsfylt hverdag.

  4. Anonym

    Hvordan finner man frem til disse høyt begavede barna? Det er spørsmålet som det hele hviler på. Byråd Ødegaard skal ha ros for å problematisere det gamle enhetsskoleprinsippet (som i sin tid var et politisk tiltak for å egalisere det norske samfunnet). Matematikk er gjerne det faget som trekkes frem i første omgang, fordi det er velegnet til differensiering, men man kan gjerne tenke seg akselerering i andre fag også.

    Når det er sagt er det noen skjær i sjøen her. Hva er et høyt begavet barn, og hva er et flittig barn. I teorien kan det være greit å skille mellom dette, men i praksis kan det by på problemer, særlig siden det er forbundet med prestisje (både for barn og opphav) å være «høyt begavet». Lærere ser ofte at elever har potensial eller en særlig begavelse, men vil selvsagt ikke klare å se alle, og om barnet i tillegg ikke er motivert for å vise hva en er god for fordi faget oppleves som kjedelig, blir det enda mindre sannsynlig at lærerne vil kunne se det potensialet de har. Skal vi så teste dem med intelligenstester, språktester o.l. Greit nok, men har vi tester som kan på en sikker måte kan plassere elevene etter evne? Og hvordan vil disse resultatene bli brukt i det store byråkratiet som norsk skole etterhvert har blitt? Og er vi i alle tilfelle komfortable med å kategorisere mennesker på denne måten? Jeg merker i alle fall at jeg selv har problemer med å gå for langt i denne retningen.

    Det er nok det som er ryggmargsrefleksen til Kristin Halvorsen også. Selv om jeg ikke er enig med henne ser jeg problemet om dette blir et prestisjetilbud. Det er lett at et slikt system får et preg av sosial klasse, og det neppe overraskende at en SV’er reagerer mer enn en høyrerepresentant av slikt. Hva som kvalifiserer til å komme med her er avgjørende; det er ikke nok å ha et talent eller en særlig evne. Man må være såpass begavet at det er pedagogisk sett umulig å fortsette innenfor rammen av den vanlige skole, på samme måte som man gjør det for særskilt svake elever.

    Dermed blir dette, som ministeren helt riktig påpeker, et tilbud for et fåtall elever. Men hun kan neppe klandre Ødegaard, for ballen ligger hos henne. Opplevelsen av mestring og tilpasninger av undervisningen beror på den rent sosiale relasjonen mellom lærer og elev; lærerens evne til å se den enkelte i hver time. Det som da hjelper er redusert klassestørrelse, slik at en klasse er på 20-25, og ikke 30 slik det ofte er i ungdomskolen i dag. Men dette koster penger, mye penger. Penger som ingen er i stand til eller villige til å bevilge. Så i mellomtiden driver man en lettere ufin krangel om symbolsaker. Det er ikke mulig å tilby nivådifferensierte tilbud i alle fag etter denne modellen for grunnskolen, så tilpasningen for de enkelte elevene må foregå innenfor rammen av den tradisjonelle klassen. Så selv om Ødegaards problemstilling er på sin plass, er det et lite konstruktivt forslag for de resterende 15 900 elevene har han ansvar for.

    • Det er vanskelig å nå de rette elevene, det er derfor jeg ønsker å rette søkelyset mot dette, for dersom man kan finne de elevene som trenger dette, så tenker jeg at det like relevant med klasser der man satser på de som er eksepsjonelt flinke i matematikk. Utfordringen er at dette er tiltak som kommer for seint. De elevene som ligger langt foran og som har gjort det siden skolestart, de er ikke alltid så skolemotiverte at de i 12-13-årsalderen fremstår som eksepsjonelt flinke. Det samme er utfordringen med å ta eksamen fra videregående mens man går på ungdomsskolen – det er mer enn de øverste 2-5% av elevmassen som finner den ordinære undervisningen lite meningsfull. Det er å anta at de øverste 20% vil kunne beherske pensum for året over. De som virkelig trenger tiltak her og tilpasset pensum, mer enn tilpasset undervisning er de som ligger flere år foran sine jevnaldrende.

  5. pepper

    Som jeg ser det er den greieste måten å undersøke om et barn er høyt begavet å gi det mulighet til å delta i en gruppe med andre barn som man vet er høyt begavede. Dersom barnet trives og har sosialt og faglig utbytte av dette har man den bekreftelsen man trenger.
    Videre, når jeg tenker tilbake til min egen skolegang, tror jeg det krever svært lite ressurser for å tilpasse undervisningen til høyt begavede barn. Det eneste jeg hadde behøvd for å trives var å få lov til å jobb i fritt tempo. Dvs å rett å slett få en liste over ting pensum krevde at jeg skulle kunne, og få lov til å ta prøver når jeg mente jeg kunne ting. Hvis noen bare hadde sagt «Du er en del raskere enn de fleste, men staten har bestemt at alle skal gjennom dette materialet. Her er oppgavene, si fra når du er ferdig (med hele pensum)» Så hadde jeg skjønt poenget med utdanning.

    • For noen fungerer dette, men da er det viktig at det står noen der og fanger deg opp når ferdig med pensum betyr ferdig med grunnskolen. Slik er det jo ikke, det eneste du kanskje hadde hatt en sjanse til da hadde vært å ta 1.klasse matematikken fra videregående (om du var kommet til 8.klasse da…) ellers er det ikke noen åpninger for meningsfylt arbeid videre i grunnskolen. Noen trenger dessuten undervisning, ikke alle lærer av å lese selv. Jeg hadde en gang en elev som bare lyttet. Han hadde kraftig dysleksi, såpass hardt rammet at han verken leste eller skrev, men han lyttet og han forsto – alt. Slike elever glemmer man ikke så lett. Han var kraftig misforstått og gikk siste året på videregående da jeg traff på han.

  6. pepper

    Selvfølgelig, alle er jo forskjellig. Det er jo også vanlig med «twice exceptionals» som Jim Webb har beskrevet, og som du gir et godt eksempel på her. Mest *rant* angående mine egne erfaringer. Men det første, angående at man kan identifisere potensielt begavede barn gjennom å la de få en sjanse til å møte barn man vet er begavede, det tror jeg er den sikreste måten å få et godt svar på. Denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=Qyijeykr97I fra Mentiqa i danmark illustrerer hvordan de begavede barna får mulighet til å få være seg selv i hverandres selskap.

  7. Tilbaketråkk: Applaus for Dag Emmanuel « Fra en annen planet

  8. Håvard

    Biten med «There was no evidens of negative social effects…» kan umulig ha vært fra Norge. Her står janteloven fortsatt sterkt, for i sosialismens ånd skal jo ingen være bedre enn andre (unntatt idrett). Hvis du tror du er bedre enn andre må du holdes nede til du er tilpasset normen. Virker stadig oftere som at vår utdanningsminister følger dette ved å mobbe med ord som ennå ikke er definert som mobbende.
    Det er ikke så forferdelig mange år siden det var lov til å kalle en afrikaner for neger, men nå er ordet definert som rasistisk. Lurer på hvor lang tid det tar før nedsettende ord om evnerike barn defineres som mobbende…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: