Elev-og lærlingombudet i Oslo kaster stein i glasshus

Dagbladet publiserte i går en artikkel på sine nettsider med tittelen Perler for svin. Hva er perlene her og hvem er det han regner for svin? Er perlene pengene og svina de elevene som skal få tilpasset opplæring? Dette er en artikkel der Sigve Indergard, elev-og lærlingombud i Oslo forsøker å kritisere Oslobyråd Torger Ødegaards kommende eliteklasser i matemetikk som kommer til høsten. For å ta perlene og grisene først, så er dette ikke en allegori som passer her. Dersom man her mener at perlene er pengene og lærerressursene de «flinke» elevene er grisene, så lurer jeg på hvem det er som da burde hatt perlene? Betydningen av dette uttrykket er at man ikke skal gi folk noe de ikke vet å sette pris på, noe man kanskje kan si om de fleste elever i skolen, de forstår ikke at det koster penger å tilby skole, og de forstår ikke at en eneste skoleplass, akkurat deres skoleplass koster flere hundre tusen kroner i året. Sånn sett kan man kalle alle elever svin her og la tankene fly til de som sitter på en stråmatte eller under et tre og mottar undervisning en dag eller to i uka uten verken skolesekken eller bøkene og pc-en  man her i landet har i den. Sigve er i så måte ombud for mange svin, skal man forsøke å forstå hans valg av allegori her. Det er mulig han kaster stein i glasshus mer enn perler for svin… Er det noen elever i skolen som evner å forstå hva skole koster og så vil jeg tro det er de evnerike elevene, de er troende til å faktisk stille slike spørsmål selv og reflektere over bruken av penger i skolen, og det allerede mens de er på småtrinnet.

I OSLO-SKOLEN opprettes det til høsten egne matteklasser, der de skoleflinke skal få gå. Ifølge byråd Torger Ødegaard er dette en «satsing på de flinkeste», som også skal utvides med nye typer klasser de kommende åra. Men forskning viser at byråden burde gjort hjemmeleksa si.

Torger Ødegaard har gjort leksa si han, han viser vei mot et samfunn der det er lov å være flink i annet enn ski og fotball og kanskje også musikk om man strekker det langt. Sigve Indregård bommer her, for det er ikke Torger Ødegaard man skal ta når det kommer til å gjøre leksa si. Da kan du trygt legge til at en hel del politikere har et grundig etterslep hva hjemmeleksa i høyt begavede barn angår og der ser det ut til at også Sigve Indregard selv. Han viser her til forskning, men skal man vise til forskning, så må man vise til relevant forskning, og forskning på elever generelt trenger ikke gi samme resultater som om man ser på en enkelt gruppe av elever, og det er her både Kristin Halvorsen og Sigve Indregard ser seg blind på Hatties metanalysestudie. Det er lov å gå til kildene bak denne, og det er lov å se på forskning som er presentert etter denne kom ut. Gruppen med høyt begavede barn er en liten gruppe, så liten at i den totale elevmassen så er de ikke mange nok til å påvirke den store sammenhengen i en undersøkelse. Tar man heller å ser på denne lille gruppen elever, så finner man at denne gruppen på flere områder skiller seg ut fra de øvrige elevene. Det samme gjelder den lille andelen elever som ligger i den andre enden av skalaen. Det er ingen som synes det er merkelig når man tar ut en liten gruppe elever, de som sliter mest faglig, og gir de to-tre elevene i en klasse undervisning alene på et grupperom. Dersom dette ikke hadde noen effekt, hvorfor gjør man det da? Det er ikke uvanlig at man gjør dette med de samme elevene år etter år, og det er ofte de samme elevene det gjelder, så dette blir ofte en nokså stabil gruppe som over tid arbeider med et eget tilpasset pensum. Ved mange skoler har man samlet de elevene som trenger tilpasset opplæring i egne grupper, og jeg har selv undervist  i flere slike grupper av elever. Å hevde at dette ikke har noen effekt på verken faglig eller sosial utvikling er svært merkelig. Hvorfor er ikke disse elevene da bare pløyd inn i det ordinære systemet? Jo, det det er to grunner til det. For det første så lærer de bedre når de får en IOP, altså en individuelt tilpasset opplæringsplan, pensum for deres aldersgruppe passer ikke disse elevene. For det andre så finner disse elevene hverandre sosialt. Nylig fikk jeg en melding på facebook fra en tidligere elev om at hun og en annen tidligere elev hadde forlovet seg! Sånt blir jeg glad av å høre, for jeg er sikker på at dersom disse to hadde gått i hver sin vanlige klasse, så hadde ingen av dem vært der de er i dag verken faglig eller sosialt. De hadde heller ikke funnet hverandre. Hva det er som gjør at folk tror at dette bare er noe som gjelder de som ligger lengst til venstre på Gausskurven når vi snakker om IQ-skalaen, se det vet jeg ikke. Jeg velger å tro det skyldes manglende lekselesning eller mangel på tilpasset pensum i lærerutdanningene og hos andre som uttaler seg.

MENS MYE av det vi driver med i skolen er vanskelig å måle, er akkurat nivåinndeling av elever et unntak. John Hatties analyse av 500 enkeltstudier på dette fenomenet konkluderer med at det har en effekt svært nær null på elevenes ferdigheter. Og da er det elevenes ferdigheter i et smalt perspektiv vi snakker om: testresultater på prøver.

Hva skal man si, ja, du sier det selv Sigve, dette er en vurdering i et særdeles smalt perspektiv, nemlig testresultater på prøver. La meg illustrere dette på følgende måte: Barnet kan regne med multiplikasjon og brøk når det starter på skolen. En test mot slutten av 1.klasse vil vise om barnet har lært seg tallene mellom 1 og 20. Det vil også vise om barnet kan tiervennene, 1+9, 2+8, 3+7, 4+6 og 5+5. Dette kunne barnet jeg snakker om som 3-åring. Hva forteller det da at dette barnet har alt rett på testen? Har barnet lært noe i løpet av 1.klasse? Har barnet opplevd faglig mestring dette året? Dersom dette barnet hadde vært skikkelig heldig, sånn realistisk sett i norsk skole, så hadde kanskje barnet fått arbeide litt i en bok fra 2. eller 3.klasse. Barnet hadde fremdeles tatt den samme testen, for det skal alle barn på hennes alder gjøre. Hadde testresultatet vist hva hun hadde lært? Hadde testen vist henne at det hun har arbeidet med har vært av betydning? Nei, hun hadde nok fremdeles hatt alt rett, ingen forbedring å spore på testen, for hvordan kan man har mer enn alt rett? Kanskje hadde barnet i det minste opplevd mestring en og annen time i arbeid med denne andre boka. Hva om denne eleven hadde vært tatt ut av klassen sin og fått hatt matematikk med to-tre andre 6-åringer som også regnet med brøk og multiplikasjon før skolestart og hva om man  gir dem en IOP som strekker seg videre fra læreplanene for småtrinnet i faget? Hva om de i etterkant av dette skoleåret får målt hva de har lært? Bare for å nevne det, så vil ikke de som befinner seg i den andre enden av skalaen, og som har en IOP, ta den samme testen som de andre, de er ikke representert her. Det er bare de som følger ordninært pensum som tar disse, og man vil derfor ikke se hva de har lært i løpet av ett år. En annen ting jeg vil nevne her er at det er flere ting som gir avkastning her i livet enn testresultater. Forlovelsen jeg skrev om over for eksempel, den er et bevis på trivsel og livsglede. Det å finne noen man deler erfaringer, humor og interesser med, det er svært viktig for utvikling av et godt selvbilde og utvikling av varige vennskap. Ensomhet er en av de store spøkelsene mange høyt begavede barn sliter med. Bloggen her heter ikke fra en annen planet uten grunn. Annerledeshet og følelsen av å være alene er noe mange kjenner på allerede fra barnehagen av. Å samle høyt begavede barn vil gjøre at flere finner noen å speile seg i, at flere danner varige vennskap og at flere finner en mening i hverdagen. Dette kommer ikke frem gjennom tallene i Hatties metastudier, men det kommer frem gjennom Miraca Gross’ langtidsstudie, over 20 år, av høyt begavede barn som etterhvert har blitt voksne.Her er det akselerasjon det er sett på, men de faktorene som spiller inn der i henhold til bant annet speiling, de vil man også ha i klasser der disse elevene er samlet og får møte andre likesinnede.

NIVÅINNDELING har faktisk så liten effekt at det slås av faktorene «klassestørrelse» og «skolens budsjett» – to faktorer skolebyråden ved gjentatte anledninger har slått fast ikke er avgjørende for kvaliteten.

Igjen, nei, dette stemmer ikke. Det stemmer når man ser på elevmassen som helhet, men det stemmer ikke når man ser på de høyt begavede elevene.  Her er hva jeg finner på side 95 i Hatties bok:

A consistent message from studies of the effectiveness of grouping and mixing students  within classes by ability or for small groups is that instructional materials and the nature of instruction must be adapted for these specific groups. Simply placing students in small or more homogenous groups is not enough.  For grouping to be maximally effective materials and teaching must be varied and made appropriate challenging to accommodate the needs of students at their different levels of ability.

Om nivådeling og betydningen for høyt begavede elever skriver Hattie et eget avsnitt hvor han også relaterer dette til underliggende faktorer som hvilket pensum disse gruppene med høyt begavede elever har å arbeide ut i fra.

It is important to separate gifted programs from high-abilty tracks. The latter typically receive a fster pace of instruction and more challenging tasks within the same curriculum framework as medium-and low-ability students, whereas the former often have different curricula. Herein lies a key distinction Where there are specific curricula aimed at challenging students at the appropriate level then there is more likelihood of success in engagement and learning.  For example, Kulik and Kulik (1984) found that ability grouping has a positive effect on the achievement of gifted and talented elementary school students (d=0,49). Goldring (1990) found that gifted students, when placed in special, homogenous classes with challenging curricula, achieved more than gifted counterparts in regular classes (Hattie, side 99)

Hattie tar altså for seg denne gruppen elever for seg selv, og hovedgrunnen til dette er at dette er en gruppe elever som ligger på et annet faglig nivå enn sine jevnaldrende. De skiller seg ut som gruppe. Nivådeling for denne gruppen er rangert som 87, mens nivågruppering som helhet er rangert som  nr. 121. Klassestørrelsen er rangert som nr 106. Dersom man tar alle elever under ett så finner man at nivådeling ikke har noen effekt, men dersom man ser på denne gruppen alene så finner man noe annet. Dette viser at dersom man setter sammen en gruppe med høyt begavede barn og lar de arbeide med samme pensum som resten av klassen så vil de ikke ha noe økt utbytte av dette, men dersom man tar de ut og gir dem et egen IOP, så vil man se en forskjell. Det hjelper altså ikke å bare sette dem sammen og gi de mer av det samme. Eliteklassene som Torger Ødegaard vil starte opp vil gjøre nettopp det som det er snakk om her, de vil gi elevene andre og tyngre faglige utfordringer. Dermed er det Ødegaard som har lest leksa si, og ikke Sigve Indregard, som trolig bare har skumlest litt i konklusjonene sammen med Kristin Halvorsen. Her er en del av oppsummeringen i forhold til faktorer innen skolen: Legg merke til at de høyt begavede elevene er nevnt i første del her, under de mest effektive tiltakene. Det de som leser fortere enn de behersker får med seg er det siste avsnittet her, og det rommer ikke detaljer med er et oversiktsbilde som dekker alle elevgrupper sett under ett.

The most powerful effects of the school relate to features within schools, such as the climate of the classroom, peer influences, and the lack of disruptive students in the classroom. Other powerful effects include adapting curricula to be more appropriately challenging (e.g. through acceleration or differential curricula for gifted students), and having principals who see themselves as instructional leaders at the helm of schools. (Hattie s 107)

The influences that are close to zero include mainstreaming, ability grouping, class size, open versus traditional classrooms, multi-grade or age classes, and summer vacation courses. (Hattie side 107)

Det er bare å fortsette seilasen gjennom Sigves innlegg her. Han glir så inn i noe han definitivt ikke har satt seg godt nok inn i, og det er tydelig at han er preget av den gamle myten om at de høyt begavede barna klarer seg selv.

EN AV forklaringene på at det er så ineffektivt å satse på de flinke, er det private initiativ. En amerikansk studie viser at økninger i ressursbruken per elev hadde langt større effekt på elever fra fattige hjem enn de fra rike hjem, der effekten var nær null. Kanskje skyldes det at de privilegerte elevene allerede lærer på høyeste gir, eller at foreldrene kompenserer for det skolen ikke kan yte. Videre er risikoen for å ikke bli yrkeskvalifisert nær null hos de mest velstående. Altså: satsing på elitene er dårlig fundert i samfunnsøkonomisk analyse.

Her er det litt av hvert å ta tak i. Først om ressursbruken. Her er vi inne på testresultatene igjen, som er kriteriene her. Å forbedre en 6-er er ikke lett å vise…, men heller ikke Marit Bjørgen hadde vel vært der hun er i dag om hun skulle nøye seg med å være best i klassen? Når Sigve skriver at kanskje de privilegerte elevene allerede lærer på høygir, så kan man i alle fall slå fast at han ikke snakker om de høyt begavede barna. Jeg tør påstå at nær sagt ingen av dem i norsk skole lærer på høygir. Risikoen for å ikke bli yrkeskvalifisert er nær null hos de mest velstående skriver han, ja hos de velstående, men man kan ikke sette likhetstegn mellom de velstående og de høyt begavede barna. Blant disse barna er det mange som faller ut av skolen, de er overrepresentert som gruppe når det kommer til narkotikamisbruk, selvmord og depresjoner. Satsing på denne gruppen kan før det første redusere frafall fra skole, redusere sjansen for at noen tyr til narkotiske stoffer for å døyve en meningsløs hverdag og ikke minst gi hverdagen mening og de høyt begavede en mulighet til å finne likesinnede og noen å speile seg i slik at selvtilliten gjør livet verdt å leve. Skal man tenke samfunnsøkonimisk bør man også tenke på denne gruppen med barn som fremtidens forskere, oppfinnere og grundere. Da begynner regnestykket å se annerledes ut. Se dette innlegget mitt, Viktig innspill fra narkomane Andre og Våre menneskelige ressurser er verdt mer enn oljefondet

FERDIGHETER i matematikk i tolv-trettenårsalderen har en klar sammenheng med sosial bakgrunn. En inndeling i grupper etter matematikkskår vil også innebære at Oslo-skolen blir ytterligere delt inn etter sosiale skillelinjer. Som elevombud gjør det meg bekymret for om vi vil være i stand til å nå læreplanens ambisiøse mål om en utdanning for forståelse, der det skal utdannes mennesker til sosiale og demokratiske fellesskap bestående av alle slags mennesker med alle slags bakgrunner. Den sterke sosiogeografiske inndelingen i Oslo gjør dette allerede til en betydelig utfordring, og det framstår noe uoverveid og uklokt å styrke disse tendensene ytterligere.

Det er ikke dette man bør dele elevene inn etter. Etter mitt syn bør man komme i gang med å fange opp barna mye tidligere slik at man ikke fanger opp feil barn til disse klassene. Det er her fallgruven ligger. Ettersom det er mer enn de øverste 2-5% av barna, målt på en IQ-skala, som finner den offentlige skolen for lett og for lite krevende, så vil det være langt mer enn 100 som vil finne dette tilbudet interessant, på tross av faren for nerdestempel som Kristin Halvorsen er redd for. Faren er et ressurssterke foreldre til barn som ligger over snittet, men ikke så langt over at det utgjør et reelt problem for barnet, vil presse på for at barnet skal få dette tilbudet. Det er nok mange flere enn disse 100 som ville hatt godt av et slikt tilbud, men de det bør være for er de som faglig ligger så langt foran sine jevnaldrende at de ikke har noe utbytte av det som skjer i klasserommet. Et eksempel her vil være hun som regnet med brøk før skolestart. Dessverre vet vi at mange av disse barna kamuflerer seg etter kort tid i skolen. Noen blir best på å være middels, andre drømmer seg bort og mister motivasjonen for læring og andre blir klassens klovn og kan godt finne på å gjøre minimalt ut av prøver. Disse vil dessverre ikke få dette tilbudet om de ikke blir fanget opp tidlig. Sigve ser ut til å tro at barn med høy IQ kommer fra svært ressurssterke familier. Det gjør de ikke nødvendigvis. De finnes likegodt i innvandrerfamilier som hos nordmenn, og ettersom mange av deres foreldre har ramlet ut av skolesystemet selv, så er de ikke overrepresentert blant barn av tannleger, leger, bedriftledere. Slik er det ikke. Barn med høy IQ finnes i alle samfunnslag.

ET TILTAK som faktisk virker, som skolebyråden bør vurdere, er å tilrettelegge for tilpassing innenfor rammen av dagens klasse. Forskningen viser at akselerert utdanning og tilpasset opplæring for flinke elever er blant de mest effektive tiltakene for å forbedre resultater.

Dette viser igjen at det er Sigve Indregard som må lese leksa si.  Det er mange høyt  begavede barn som passer dårlig inn i rammen av sin klasse eller generelt en klasse. Dette er det hovedsaklig to grunner til, den ene er at de kognitivt, sosialt  og fysisk er asynkrone. De er for eksempel 8 i kronologisk alder, 10 kognitivt og 11 sosialt. I tillegg til å komme bedre overens med eldre barn og voksne, så er heller ikke klassens pensum tilpasset disse elevene, det er jo nettopp dette Hattie trekker frem i metastudien sin. Det jeg er enig med Sigve om er at akselerasjon er et godt og for lite brukt tiltak. Både når det kommer til enkeltfag og til flytting av barnet opp til et høyere klassetrinn. Det er jo dette Miraca Gross finner i sin langtidsstudie. Hun peker på at akselerasjon på mer enn enn trinn er det som kommer ut med positiv effekt for de aller mest evnerike blant oss. Dessverre er det noen som later til å tro at en IQ på linje med Einsteins er noe som dukker opp en og annen gang i Europa en gang hvert tiår eller så. Det er bare å se til sensasjonsoppslaget til TV 2 om britiske Heidi 4 år som var like smart som Einstein! Denne «sensasjonen» kan du leser mer om her, men kort fortalt er det statistisk 2,5 slike norske Heidier på 4 år også. Trolig går de rundt i helt vanlige norske barnehager og er fullstendig uoppdaget. I norske skoler sitter det til sammen en hel grunnskoleklasse på 17 elever som også er like smarte som Einstein, vi må ikke til England for å lage sensasjonsjournalistikk om dette. Det som er viktig å vektlegge her er at tilpasset opplæring for høyt begavede barn, som for eksempel akselerasjon ikke er noe man bør starte med på ungdomsskolen, men komme i gang med så tidlig som mulig i skoleløpet. Da er sjansene for å lykkes størst også. Fremskutt skolestart er et tiltak som i dag begrenses til de som er født før 1.april. Dette burde heller følge evnene til barnet. En annen løsning er skolestart direkte på andre trinn. Tilpasset opplæring for de flinke som han slenger på her kan jo nettopp være eliteklasser (selv om jeg ikke liker ordet da). Tilpasset opplæring for de flinke er ikke et tiltak i seg selv, eliteklasser er det, IOP er det, akselerasjon er det.

Krumelurebloggen har også  et meget bra innlegg om samme sak, Fungerer det å gruppere elever etter evner? – Ja eller nei?

Artikler/bøker/linker for deg som vil vite mer er:

Exceptionally Gifted Children: Long-Term Outcomes of Academic Acceleration and Nonacceleration av Gross (2006)

Hatties meta analyse,Visible Learning: A Synthesis of Over 800 Meta-Analyses Relating to Achievement  kan du kjøpe her, eller lese fra google books her:
Begge disse har fine litteraturlister for den som vil gå dypere i studiene som ligger bak.
Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

4 comments

  1. Reblogged this on Krumelurebloggen and commented:
    Og her har bloggen «Fra en annen planet» tatt et dypdykk i John Hatties bok og gitt elevombudet svar på tiltale. Applaus!

  2. Takk for at du henviser til riktige sider i John Hatties bok Visible Learning. – Jeg tror elevombudet holder krampaktig fast i ideologi, snarere enn å se hva som kan gavne elevene han skal representere. Gjør han da jobben sin?

    I Sverige har man gjennomført mer forskning om evnerike elever enn i Norge. Her er en artikkel som omtaler problemene som møter elevene:
    http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/trender/trista-lektioner-slacker-klassens-ljus_6553021.svd

  3. Hei,

    Jeg tror du har misforstått innlegget mitt, og også noen av Hatties poenger. Jeg har forøvrig lest ganske store mengder faglitteratur om dette temaet, noe som er vanskelig å få frem i et debattinnlegg i Dagbladet, men det er uansett ikke det viktigste. Vi trenger ikke gjøre dette om til en konkurranse om å ha lest mest – jeg har vært så heldig å ha lesing av faglitteratur om utdanning som en del av mitt yrke i over ti år, men oppdager stadig nye perspektiver likevel.

    Jeg er selvsagt tilhenger av tilpasset opplæring, og Hatties konklusjoner er (som jeg også påpekte i innlegget!) at det er meget effektivt. Men det betyr ikke at det er effektivt å tilpasse i form av egne klasser. Det er skillet. Når Hattie i de siterte avsnittene snakker om fast-tracking osv. er det altså ikke i form av strukturell differensiering.

    Som du påpeker er det nødvendig med en individuell tilnærming. Mitt poeng er at å skille ut de flinkeste elevene i egne klasser og gi dem et særopplegg ikke har vist seg å være veldig effektivt og lærerikt, verken for de flinke eller de som blir igjen. I tillegg er det slik at også flinke elever kommer i mange kategorier: noen av dem savner kontakt med andre på et mer modent intellektuelt nivå, mens andre mer enn noe annet trenger hjelp til å opprettholde kontakt med barn på sin egen alder.

    Ellers er jeg enig i at vi har et problem med å utfordre alle elever på et nivå tilpassa dem selv. Jeg er nok litt skeptisk til kategorien «særskilt begavede barn», blant annet på grunn av de innvendingene du selv nevner med hensyn til målbarhet og målbarhetsbias i hvordan vi vurderer begavelse. Det vi vet er at mistrivsel og mistilpassethet fordeler seg nokså jevnt over IQ-spekteret – det finnes også mange med høy IQ som er godt tilpasset, og mange midt på treet som er dårlig tilpasset. Det antyder for meg at IQ er en «red herring»: den egentlige faktoren som gjør sosial tilpassing vanskelig er ikke IQ, selv om det selvsagt i enkelttilfeller vil forekomme utstøting og mobbing på grunn av høy intelligens.

    Dette er altså ikke enkelt. En av årsakene til at det er svært komplisert, er at vi snakker om barn, som ofte lever under et krysspress av forventninger mellom foreldre, egne ønsker, andre barn og lærere. Selv om det nok er riktig at vi kunne identifisert flere «Einsteiner», men skolens formål er altså å legge til rette for gode liv for barna, og det kan være motsetninger mellom de faglige, sosiale og psykologiske ambisjonene og målsettingene. Det betyr ikke at jeg mener denne avveiingen gjøres riktig hver gang – langt ifra – men at jeg kan forstå hvor vanskelig det må være å gjøre en slik avveiing.

    • Takk for svar. Må si jeg likte svaret ditt her bedre enn innlegget i Dagbladet. Jeg er nokså sikker på at IQ ikke er en red herring her, til det foreligger det nok av forskning på tema. Det er dette som jeg finner litt skremmende i samfunnet. Ulike egenskaper gjør folk ulike. Noen egenskaper gir ulikt fysisk ytre, som hudfarge, hårfarge og kromosomfeil for å nevne noen. Andre egenskaper synes ikke utenpå, men de har likevel stor betydning. Det er stor forskjell på å ha en IQ på 65 i motsetning til 100 – det erkjenner man og møter folk deretter. Vi forstår at en som ligger mer enn 30 IQ-poeng under gjennomsnittet har andre egenskaper eller mangler noen egenskaper som gjør at denne personen har andre behov enn gjennomsnittsmannen, – kvinnen eller -barnet. Det burde da heller ikke være vanskelig å se at dersom man ligger tilsvarende over gjennomsnittet, så vil også denne egenskapen gi andre behov, eller? For mange er det jo ikke snakk om å ligge litt over, men betydelig over og det er ikke da snakk om bare barnas faglige behov, men som du selv nevner – dette dreier seg om det gode liv, og da er det å bli sett på som den man er viktig, ikke å bli tatt for å være en red herring, en Einstein eller sett på som et produkt av overambisiøse foreldre viktig. Dessverre er dette med de motsetningene du nevner her, de faglige, de sosiale, de psykologiske ambisjonene og målsettingene noe enhver forelder til disse barna kjenner på. Ikke fordi de er overamibisiøse på barnas vegne, men fordi andre tror de er det, så blir det svært vanskelig å snakke om tema. Når det faglige nivået blir en plage for barna, så angår det deres gode liv, det er ikke alt, men ettersom skolehverdagen består av 5-6 skoletimer for et barn i små-og mellomtrinnet, så utgjør dette en stor del av skolehverdagen. Mistrivsel faglig gjør det ikke bedre sosialt, og mistrives man sosialt er det ofte vanskelig å lykkes faglig. Vi er nok ganske enige i mye, Sigve, men jeg skulle ønske du hadde lest mer faglitteratur som angår denne lille gruppen med barn. Det er ingen red herring du har fått på kroken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: