Om å ta for mye inn over seg

Jeg leste denne bloggposten fra Da Vinci Academy nå på morgenkvisten og tenkte den måtte deles. Les hele innlegget til morgenkaffen, jeg har bare klippet litt inn her.

FRIDAY JULY 20, 2012

Why is my gifted child so anxious all the time?

«Why does the problem of world hunger make him so anxious? We have plenty to eat at home!»

«She’s so smart, why can’t she use her intellect to get past whatever’s worrying her this week – be it spiders in the rest room or plane crashes?»

«He’s so cautious, he won’t do anything if he isn’t sure he can do it perfectly or without injury. He’s still not riding a two-wheeler and he’s going on 8!»

Boy walkind down tunnel

 

Do any of these sound familiar to you? Is your gifted child anxious about things big and small? How much of this is normal, and when should *you* be the one worrying?

 

 

Det skjer mye ute i den store verden og mange barn følger mye med i det som skjer både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt. Verden er stor og hendelsene mange. Det som når oss gjennom nyheter på TV, nett og papiraviser fra den store verden der ute ofte preget av problemer, kriser, utfordringer, vold, krig og terrorhandlinger. Romfolkets fattigdom og levesett er både utfordrende og skremmende og samfunnsdebatten rundt tema likeså.  Både på Madeira og på Tenerife brenner det. Store skogbranner som er vanskelige å slukke. Bildene er dramatiske. Det nærmer seg raskt 22.juli også, og fjorårets handlinger på Utøya og Oslo er nær og langt fremme i media igjen. Samtidig skjer det terrorhandlinger i Bulgaria også. En turistbuss sprenges i lufta og i går gikk en ung amerikansk mann som blir beskrevet med ordene smart, intelligent og medisinstudent inn under en kinopremiere på The dark Knight rises, Batmanfilmen, og skyter over 70 mennesker og dreper 12 av dem. Det skal innrømmes at det legges en viss sensur på nyhetstilfanget her i huset. TV-sendinger er blir det lite av, og heldigvis gir sommeren anledning til å gjøre annet enn å sitte inne med PC og aviser også. Selv ser jeg at mye skremmer barna. Det er ikke det at de er engstelige for egen sikkerhet, egen sult eller egne venner og familie, men de skremmes av det som skjer, at mennesker han være så onde, de bekymrer seg for regnskogen som krymper, været som endrer seg og at dette gjør at mennesker andre steder får det vondt Burde jeg som mor være bekymret for dem? Eller er dette sunne empatiske tanker som håndtert godt hjemme vil gjøre dem til gode mennesker selv?

Today’s child concerned about world hunger may be tomorrow’s UN representative. Today’s child collecting penny donations for the local animal shelter may be tomorrow’s veterinarian or animal rights activist. Being strict about right and wrong, being very black and white may feel challenging when parenting a bright child, but when you think about the underlying reasons for these behaviors, it’s a sign of good personhood. The bright child who has a strong moral compass and is bothered by unfairness in the world–whether it’s on a global scale or on the playground–is getting the whole point of being a person, a global citizen.

Jeg velger å snakke en del med barna om farer og sikkerhet, de forstår statistikk og det hjelper å snakke med dem om hva som faktisk er farlig og hva man kan redusere faren for. En kan bruke bilbelte i trafikken og passe på egen kjørestil, men hvordan andre kjører kan en gjøre mindre med. En kan bli hjemme av redsel for trafikkulykker, men da legger en store begrensninger for eget liv. De ser den og tar den, men smerten de kjenner ved å høre om tragedier som rammer andre er det verre å legge en demper på – jeg kan jo som mamma ikke hindre dem i å tenke hvordan det er å miste sitt barn eller sin mamma i sult eller gjennom en terrorhandling. Jeg kan dessuten ikke gjøre mye for å hindre at noen bikker over og begår slike handlinger. Selv jeg som mamma er hjelpeløs der, uansett hvor allmektig en mamma kan føles når man er liten, så er mammaen nokså liten i verdensmålestokk hun også. Også jeg kjenner på andres smerte, og har alltid gjort det så lenge jeg kan huske. Jeg kan ikke se at noen kunne fått meg fra det som liten og heller ikke nå som jeg er voksen, men kan man ta til seg andres smerte, så kan man også føle andres glede tenker jeg. Livet kommer ikke i svart og hvitt, og det er definitivt ikke bare sukkerrosa. Følelser er sunne dersom de balanseres med en liten dose fornuft, realisme og erfaring. Det er kanskje mangelen på det siste som gjør inntrykkene så voldsomme og dette sammen med at hjernen er myelinisert nok til at fjortisadferden melder seg noe før man venter det. Jeg tror de fleste husker bølgedalene og bølgetoppene fra egen oppvekst. For noen kommer uværet tidligere og da er det kanskje lettere å se det som et problem og unormal adferd enn hva man gjør når dette inntreffer i ungdomsskolealderen? Når ungdom har slike bekymringer har man helsesøster på videregående, man har venner å diskutere med og samfunnet rundt tenker at du som ungdom er som ungdommer flest. Når mindre barn tar dette inn over seg problematiserer vi det. Er det vi voksne som skaper et problem av bekymringene og følelsene?

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: