The gifted ex-child

Høyt begavede barn, evnerike barn eller om man vil særbegavede barn, hva man kaller barna har liten betydning, felles for dem er at de alle sammen etter hvert passerer 18 og blir voksne. Hva kalles de da?

Stephanie Tolan, som er en amerikansk barnebokforfatter og en pådriver på tema høyt begavede barn, har skrevet en utmerket artikkel med tittelen «The gifted ex-child». Den vil jeg gjerne anbefale for alle foreldre til høyt begavede barn og til andre som leser bloggen.  Artikkelen er meget godt skrevet og tar opp de forventningene samfunnet har til det begavede barnet som har blitt voksen og hvilke forskjeller man finner for begavede barn kontra begavede voksne. Disse forventningene er det ikke bare de andre som har, det er oppfatninger som sitter så dypt at også høyt begavede voksne tror dette er noen andres egenskaper og noen forstår  ikke hvorfor de ikke er som andre og forsøker å dempe denne følelsen med rusmidler. Dessverre er ikke dette noe voksne er alene om, for mange starter denne flukten allerede i tenårene.

The gifted frequently take their own capacities for granted, believing that it is people with different abilities who are the really bright ones (Alvarado, 1989; Tolan, 1992). Not understanding the source of their frustration or ways to alleviate it, they may opt to relieve the pain through the use of alcohol, drugs, food or other addictive substances or behaviors. Or they may simply hunker down and live their lives in survival mode.

Mens vi i skolealder følges nøye og måles mot våre jevnaldrende, så opphører det når man blir voksen. Hun avliver noen myter jeg har møtt – begrepet  «precocity» – tidlig utviklet. Ettersom man i barndommen er i utvikling på en helt annen måte enn man er som voksen, så vil det være naturlig å legge merke til om man er tidlig utviklet og da sammenlignet med jevnaldrende barn. Noen som ut til å tro at dette er en tilstand som går over, at man vokser det av seg, at de andre vil kunne ta igjen dette barnet som er tidlig utviklet. Slik er det ikke. Et barn som fungerer på et annet plan kognitivt vil ikke bli tatt igjen av sine jevnaldrende, men heller tolke nye erfaringer i lyset av sine kognitive evner som nettopp er tidligere utviklet enn hva en generelt finner hos barnets jevnaldrende.  Derfor vil ikke disse barna bli mer like sine jevnaldrende i det de passerer 18, de vil fortsette å være annerledes. Barna vurderes etter deres interne kapasitet, man ser at de har unike mentale evner læringsevne, språk og gjennom det at de når biologiske milepæler før sine jevnaldrende  og for noen vurderes de gjennom IQ-tester som viser de mentale, indre evne barnet har. Hvilke begreper bruker vi om voksne begavede? Noen er genier, de har utrettet noe stort innen et fagfelt, de har tatt i bruk sine evner. Voksne måles ikke etter tankene, etter potensialet, men etter hva de tjener  eller hvilken karriere de har eller har hatt. Mange har ikke slike karrierer, de tjener ikke grove penger, de har ikke navnet sitt på viktige papirer, men de er fremdeles like høyt begavede som de var som barn, men de har blitt enda mer usynlige. De voksne måles etter eksterne prestasjoner. Hva gjør det med «the gifted ex-child».

Av kommentarene som har kommet inn til bloggen min og på e-post, så ser jeg mange voksne som finner gjenkjennelse i det jeg skriver og som sliter som voksne. Det kan være vanskelig å være et høyt begavet barn, men jeg tror det på mange måter kan være svært vanskelig å være en høyt begavet voksen også, særlig om man som voksen må gjennom en prosess hvor en møter seg selv om «the gifted ex-child» – det er seint å begynne å kjenne seg selv etter at man er voksen. De fleste andre vil kjenne på gjenkjennelse og speiling fra jevnaldrende gjennom oppveksten, en del høyt begavede voksne tar hele denne prosessen etter at de har blitt voksne. Det kan være hard og brutalt, og mange føler at livet har passert dem uten at de rakk å henge seg på. De må starte på nytt med å bli kjent med seg selv, og før de har fått tatt fatt på denne prosessen har en del av disse voksne selv blitt foreldre. Da skal de i løpet av få år rekke å forstå seg selv slik at de kan hjelpe sine barn til å forstå seg selv. Det er en bratt læringskurve for mange, og jeg håper denne artikkelen til Stephanie Tolan kan gjøre veien litt lettere.

Et lite sitat her som Tolan har sitert fra Rubin (1990) under overskriften «Honoring the self» :

There are many individual profiles of adult giftedness, some that neatly fit our cultural expectations, many more that do not. The experience of giftedness in adulthood is more likely to be problematic and painful when the individual denies or does not understand his own giftedness. Not understanding, he feels alienated, not only from others, but from himself. Not understanding, he does not know how to solve the problems, heal the wounds, fulfill or even cope with the powerful internal drive (Rubin, 1990).

Selve selvet er mitt poeng her. Det er gjennom å like og forstå dette selvet at man skaper selvfølelse og selvtillit. Mange «gifted ex-children» har en grei selvtillit, de vet de kan noe, men selvfølelsen er for mange radert ut. De forstår ikke seg selv, de har ikke opplevd at andre har gjort det heller. De trenger denne evnen dersom de skal kunne hjelpe sine barn til å forstå seg selv. Høyt begavede, voksne som barn, ser ut til å fungere noe annerledes enn andre og områder som går igjen i artikkel etter artikkel er emosjonell intensitet, rettferdighetssans og sosiale relasjoner. Denne artikkelen er god på å eksemplifisere slik at gjenkjennelsen og forståelsen blir enda sterkere når en føler at det er en selv hun skriver om. Her er et eksempel:

Particularly if she does not understand or accept her giftedness, she (and others) may interpret her difficulty as social ineptitude. Even if she is able to match her interactions to her companions’ level of interest or understanding, she may leave a social event feeling isolated, «weird,» dissatisfied, unhappy. Others may clearly enjoy activities that the gifted adult finds stultifying and repetitious or prefer entertainment that lacks the depth and intellectual nourishment she craves. The hunger for intellectual companionship is felt even when it is not recognized or understood. Lacking companions with similar interests, the gifted adult may withdraw from interaction with others and resign herself to a solitary life.

 

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: