NRK Nordland med artikkel om barn og unge med sosiale vansker

– Gir meg ikke før dronningen har mine tegninger på veggen, fra NRK 26.10.13

Denne artikkelen tar utgangspunkt i en gutt som sosialt sett har falt utenfor fellesskapet og relaterer dette til guttens diagnose som er asperger, en autismespekterlidelse. Så langt så vel, artikkelen er fin på den måten at den viser en gutt som er inneforstått med sin situasjon og som tydeligvis føler seg sett og forstått. Jeg skal ikke gå inn i noen vurdering om hvorvidt denne gutten har rett diagnose eller ei, til det kjenner jeg jo ikke verken gutten eller prosessen rundt diagnostiseringen av han.  Gutten, eller  rettere sagt, den unge og reflekterte mannen, som snakker om sin skolesituasjon, han gjør en utmerket jobb med å vise frem hvem han er og han har fått lov å være seg selv. Det synes jeg er veldig bra! Det er likevel noe oppsiktsvekkende at gutten driver med illustrasjonstegning og da særlig tegner ansikter mens han mener han sliter sosialt. Jeg betviler ikke det siste, men det kan neppe skyldes manglende sosial kompetanse om han lykkes godt som illustratør – da  det jo nettopp er det sosiale samspillet og den sosiale forståelsen han viser gjennom illustrasjonen.  Grunnen til at jeg ønsker å dra frem denne artikkelen for å sette fokus på de evnerike barna, er at nettopp det denne gutten beskriver og det de øvrige i artikkelen tar opp, er nettopp slike utfordringer som de evnerike barna står overfor, selv uten autismespekterdiagnose. Hadde media skrevet denne artikkelen akkurat slik om man bare byttet ut ordet Asperger med evnerik? Eller hadde den fort fått en annen vinkling?  I tillegg er det slik at man vet at mange evnerike barn blir utsatt for feildiagnostiseringer og hva kan gjøre det med dem?

Hvordan kan det ha seg at barn ender opp med feil diagnose? Jo, det skyldes svakheter ved diagnosekriteriene og det skyldes manglende kunnskap om evnerike barn og konsekvensene av som kan følge om de ikke blir sett og møtt på riktig måte. Diagnosekriteriene først; vi er nå inne i en periode hvor aspergerdiagnosen skal ut og erstattes av en større sekkebetegnelse som vil hete autismespekterlidelser. Her vil det komme endringer i diagnosekriteriene, og dette kan kanskje hindre noen av feildiagnostiseringene.  Se på disse diagnosekriteriene,  her klippet fra en artikkel i adferd.no av Børge Holden:

A.Sosial samhandling
• Tydelig svekkelse i bruk av flere ikke-verbale atferder som blikkontakt, ansiktsuttrykk, kroppspositurer og gester for å regulere sosial
samhandling.
• Manglende utvikling av forhold til jevnaldrede.
• Mangel på spontane forsøk på å dele gleder, interesser eller prestasjoner med andre (som å vise, hente eller peke på ting som kan interessere andre).
• Mangel på sosial eller emosjonell gjensidighet.
B. Kommunikasjon
• Sen eller ingen utvikling av talespråk (uten at barnet forsøker å veie opp dette ved hjelp av annen kommunikasjon i form av gester og mimikk)
• Hos personer som har språk er det en tydelig svekkelse i evnen til å begynne eller fortsette en samtale med andre
• Stereotypt og repeterende talespråk, eller avvikende talespråk
• Mangel på variert, spontan fantasilek eller leking ved å imitere andre i
samsvar med utviklingsnivå 3
C. Interesser
• Omfattende opptatthet av en eller flere stereotype og begrensede interesser som er unormale i intensitet eller fokus.
• Tilsynelatende ubøyelig følging av spesielle, ikke-funksjonelle rutiner og ritualer.
• Stereotype og repeterende motoriske fakter (vridning eller vifting av hånd eller fingre, eller komplekse bevegelser med hele kroppen).
• Vedvarende opptatthet av deler av objekter.

Hva kreves i dag for å få diagnosen Asperger syndrom? Jo, Holden skriver:

«Minst to fra A og minst en fra C, og ikke utviklingshemning.
• Asperger-kriteriene er med andre ord del A og C i autismekriteriene.
• I tillegg er det avgjørende om det er utviklingshemning eller ikke: Normal
eller tilnærmet normal utvikling, ikke minst språklig, = Asperger.»

Og da er det for oss som kjenner en del evnerike barn lett å se hvordan de kan ende opp med en feilaktig aspergerdiagnose:  Hvor mange evnerike barn (om ikke alle) er det som ikke passer til dette:

» Omfattende opptatthet av en eller flere stereotype og begrensede interesser som er unormale i intensitet eller fokus»?  Dette gjelder jo nær sagt alle evnerike barn, de suger til seg kunnskap og har interesser som slett ikke er normale for barn på deres alder og intensiteten er ofte til å ta og føle på både for voksne rundt dem og barna selv, men er det asperger av den grunn?

Og så ser man at særlig første, andre og siste punkt under A fort er konsekvenser av manglende sosialt samspill med likesinnede. Dette er rett og slett hvordan man blir etter å vært uten manglende speiling over år (lav selvtillit blant annet sammen med likegyldighet i kommunikasjon som resultat av manglende forventninger). Manglende forhold og utvikling av forhold til jevnaldrene kan være vanskelig å tolke riktig – da man ikke så lett kan plassere hvem denne jevnaldrende er, på engelsk har man begrepet «peer» som er mye bedre enn vårt norske begrep» jevnaldrende». Dersom man er kronologisk sett 6 år, sosiatl 8 år og kognitivt 10-12 år, så er det ikke lett å definere hvem denne jevnaldrende er – disse barna er asynkrone per definisjon og da vil punkt to her slå ut på svært mange av dem om man bruker den kronologiske alderen for å finnes barnets «peer».  Og så til det siste punktet, dette vil være sammenfallende med blant annet depresjon, noen en del evnerike barn som har havnet innen BUP-systemet sliter med – ofte er det akkurat dette som er problemet deres. De er rett og slett deprimerte som en følge av manglende faglige utfordringer og mangel på passende sosial stimulans. Sosial isolasjon gir ofte depresjon. Holden har flere gode vinklinger her på sammenfallende symptomer med andre vansker, men heller ikke han ser dette opp mot høy begavelse isolert sett.

Konsekvensene  av feildiagnostiseringer er mange. Først kan en tenke seg at man selv vil kunne se på seg som en som har et handikap. Det er ikke noe galt i å ha et handikap, om man har det, men det blir et problem om man tror en har et handikap når man ikke har det. Dersom en selv tror at en er dårlig på sosialt samspill når er ikke er det, så vil det selvsagt virke lammende og det vil bli en selvoppfyllende profeti. Det er ikke uvanlig at evnerike barn erfarer seg selv som mislykkede sosialt i både barne- og ungdomsskole, mens flere rapporterer om et rikere sosialt liv og økt selvtillit på dette området i videregående eller på universitet hvor en har møtt likesinnede. En ser det samme hos evnerike barn som kommer sammen gjennom for eksampel Mentiqaskolene i Danmark og gjennom foreningen Lykkelige barn. Dersom en kommer ut av grunnskolen med en merkelapp, eller rett og slett  et papir på manglende sosial kompetanse, så er det lett å rett og slett fortsette å fungere dårlig sosialt, en «vet» jo da at dette er noen en ikke kan, så hvorfor prøve?

En annen skummel side av feildiagnostiseringer er at det kan bli en sovepute for skole og omgivelser for øvrig – i stedet for å arbeide for treffpunkter for likesinnede slik at også de evnerike barna finner noen de kan speile seg i, så ender man opp med å bare akseptere situasjonen som den «er». » Han har jo asperger og sånn er det». Det er stor forskjell på behandlingen en bør gi om det er høy begavelse som gir problemer eller om det er en nevrologisk lidelse som ligger bak.  Som forfatteren av Autism & Oughtisms skriver:

Do you respond to their difficulties by actively extending their education and increasing interactions with those of much higher intellect than their peers; or do you respond to their challenges by giving them remedial assistance and addressing their anxieties and behaviours with therapies and maybe even drugs.

Å forstå seg selv er viktig for selvfølelsen, men hvordan blir det da, om denne forståelsen er bygd opp på en feildiagnostisering. Hvordan er det å finne ut av at nei, jeg har ikke asperger likevel, jeg er bare høyt begavet, jeg er rett og slett bare annerledes i form av høyere intelligens. Jeg er ikke mindre sosialt begavet enn andre, jeg er mer sosialt begavet enn de andre? Det å kjenne seg selv er viktig og de fleste av oss vil gjerne ønske å være oss selv, med eller uten diagnoser. Dersom du har vondt i foten og går til legen så regner du med å komme ut derfra med en riktig diagnose. Kanskje hadde du rett og slett et beinbrudd. Legen sier at du har brukket foten, den må gipses og du må holde deg i ro den kommende måneden. Det er kjedelig tenker, du gå glipp av mye du hadde tenkt å delta på, men ok, sånn er det fatt. Du innfinner deg med situasjonen og holder deg i ro med din gipsede fot. Det går over og livet går etterhvert videre som vanlig. Hva om du hadde gått til legen med din vonde fot. Han forteller deg at du har ødelagt flere sener i foten. Det vil aldri bli fungerende igjen, du kan ikke bruke den. Rullestol er resepten. Du avfinner deg med situasjonen, ruller rundt, du kan delta på det meste, men håndballkarrièren måtte du legge på hylla og planene om å bli pilot ble erstattet av en kontorjobb. Du har det greit, inntil du en dag etter et par tiår oppdager at foten faktisk fungerer til å stå med, den var aldri permanent ødelagt. Du hadde fått feil diagnose. Beina dine er nå nesten uten muskelkraft etter år i rullestol, de er for gammel for å ta opp håndballkarrièren og pilotdrømmen er nå kanskje et verkende sår. Du vil naturligvis kjenne på bitterhet. Ser du sammenhengen med feildiagnostisering innen psykologien?

Hvor mye kunnskap har egentlig hjelpeapparatet om evnerike barn? De som setter diagnosen asperger, kjenner de til symptomene for evnerike, eller er det som for den jevne nordmann, at også de blander sammen skoleflink med evnerik? Det er forøvrig samme som å se logikken i at alle nordmenn er europeere, men ikke alle europeere er nordmenn. Noen skoleflinke er evnerike, men det betyr ikke at alle skoleflinke er evnerike. Ei heller betyr det at alle evnerike er skoleflinke, og det er kanskje dette som fort fører til feildiagnostiseringer, sammen med manglende kunnskap om nettopp sammenfallende symptomer, om man kan snakke om symptomer på høy begavelse. Det er dessverre nedslående hvor lite kunnskap hjelpeapparatet har om evnerike barn. Mange som driver med anvendt psykologi, altså psykologene som sitter med diagnostiseringen, arbeider etter et sammensurium av psykologiske retninger, der dessverre noen henger fast i en slags freudiansk tankegang, mer enn de forholder seg til nyere kvantitativ forskning (REF). Dette er ikke betryggende, ei heller at pensumlitteraturen bare perifert nevner de evnerike barna. De passer ikke inn i fag som tar for seg syndromer og  lidelser, nettopp fordi høy begavelse ikke er verken et syndrom, en  lidelse eller en sykdom. Intelligens er et tema i flere fag, men det er sjelden problematisert og grunnen til det er jo igjen nettopp at det i seg selv ikke er noe galt ved selve spennet en har innen dette trekket. Det er samfunnets møte med avvik som gjør dette til et problem, og akkurat dette er godt dekket opp i pensumlitteraturen innen psykologi, også på grunnemnene, det krever dessverre at hver enkelt student, så psykolog gjør denne koblingen selv. Sosialpsykologi er et et stort fagfelt og et meget viktig ett for å forstår hvordan de evnerike som gruppe ofte opplever sosioemosjonelle vansker som symptomatisk ligner hva en ser hos personer med både, Asperger syndrom, ODD, bipolar lidelse, ADHD +++.  Også innenfor biologisk psykologi er det mye om intelligens, men igjen ikke problematisert. Det er klare biologiske forskjeller mellom hjernen hos en høyt begavet og en som er innenfor normalområdet. Det er fullt mulig å forstå hva som gjør særlig evnerike  barn annerledes enn andre barn. Hjernen er ikke statisk fra fødselen av og den går gjennom ulike faser på vei mot en voksen hjerne. Her ser man at selve utviklingen ikke forløper likt hos evnerike og andre barn. Akkurat dette med hjernens utvikling tenkte jeg å skrive mer om i et eget innlegg, så det kommer det lenke til etterhvert, her holder det å konstatere at dette kan altså psykologer en del om, men at dette kan føre til sosioemosjonelle vansker, se det står lærer de mindre om og følgelig er de igjen forlatt hver og en til å se ting i sammenheng og i en hverdag full av ulike caser så blir det litt tilfeldig hvilke sammenhenger den enkelte ser.

Nå kan det virke som om jeg kanskje lager problemer som ikke er der, ettersom disse påståtte sammenhenger mellom høy intelligens og sosioemosjonelle vansker ikke omhandles i større grad  i pensumlitteraturen for våre psykologer. Slik er det heldigvis ikke fatt,  Det er dessverre slik at det kan oppfattes som at dette er et oppkonstruert problem ettersom det ikke omtales, og da blir nettopp det en ekstra belastning for de som kjenner det på seg eller sine barn at dette er en utfordring. Det er bare å gjenta at høy begavelse ikke er hverken en lidelse eller en sykdom, men snarere et produkt av  samfunnets møte med avvik og det er jo omtalt i stor grad, uten at akkurat de evnerike nevnes spesielt som gruppe og akkurat det kan psykologer generelt mye om, det gjelder bare å ha høy begavelse like langt fremme i bevisstheten til den som setter diagnosen som nettopp ADHD, Asperger og bipolar lidelse ( som alle har symptomer som overlapper godt med egenskaper hos evnerike, samt symptomatiske konsekvenser av sosial isolasjon, mobbing, manglende sosial speiling og lav selvtillit)

Tilbake til artikkelen, for jeg merket meg en ting til sammenlignet med andre reportasjer som har stått i media. Her er det et veldig positivt fokus, gutten har vist stor interesse og kunnskap om enkelttema siden han var liten, tommelen opp. Han viser stor lidenskap for det han holder  på med, tommelen opp igjen! Og han har fremtidsplaner og arbeidslyst, tommel opp igjen.  Han får lov til alt dette. Janteloven er ikke å spore her, i motsetning til hva mange evnerike møter og hvordan det også møtes journalistisk. Jeg har en liten mistanke om at dette er nettopp fordi gutten har en diagnose å skjule seg bak.  Det er ikke første gang jeg ser dette. Det er nemlig mye lettere å «stå frem» som sær, flink, engasjert, lidenskapelig opptatt av ulike tema som ligger utenfor normalen (altså annet enn lidenskap for bleke engelskmenn kledd i ulikt fargede drakter som sparker lærkule, og lidenskapelig hysteri rettet mot søte tenåringsgutter med hjemmesnekret popmusikk…, det er i flertallets øyne normalt) og som kunnskapsrik om man kan unnskylde dette med at det skyldes en diagnose enn at det rett og slett er fordi man er evnerik og bare er sånn, helt uten noen grunn (for evnerik alene oppfattes ikke som god nok grunn alene føler mange). Det er faktisk trist når man hører om foreldre som ble lei seg når barnet ikke fikk en diagnose etter utredning, men bare en enkel beskjed om at det eneste som «feilet» barnet var høy intelligens. En diagnose hadde gjort det lettere å være seg selv, uten å stå igjen naken.

En annen ting som slår meg i det jeg leser er at det å være innadvendt fremstilles som et handikap – det er er det ikke og det bør heller ikke behandles slik. Det er mennesker som har autismespekterlidelser, ja, men det er også dessverre nokså vanlig at evnerike feildiagnostiseres innen dette feltet og det er trist. Ella Idsøe blant andre advarer spesielt mot dette og konsekvensene av dette. Jeg tror vi trenger et økt fokus på annerledesheten til de evnerike, slik at man får synliggjort særlig to aspekter ved dette: 1) Når man kognitivt er på et annet nivå enn sine jevnaldrende vil man ofte også være det sosialt og det sosiale samspillet med jevnaldrende barn blir dermed noe ikke mestrer. Altså ikke på grunn av manglende evner, men på grunn av at man ikke snakker samme språk og 2) dersom man mangler sosial speiling over tid vil man ikke få trent sine sosiale evner og da vil de dessverre ikke utvikles optimalt og man får en selvoppfyllende profeti = evnerike mangler sosial kompetanse.

Til slutt vil jeg bare nevne at også evnerike barn kan ha vansker av ulike slag om noen skulle tro jeg mener noe annet – evnerike barn kan også ha ADHD, de kan ha autismespekterlidelser som blant annet asperger (den er enn så lenge fremdeles i diagnoseverktøykassen), de kan være dyslektiske, oversensitive, de kan ha dyskalkuli, de kan ha lav hørsel og ha svakt syn, de kan ha depresjoner og rett og slett være både barnslige, sure, sinte, glade og vrang som alle andre barn. Det er bare viktig å få frem at evnerike i lys av å være rett og slett bare evnerik fort kan føre til en diagnose med påfølgende feilbehandling/manglende egenforståelse dersom man ikke kjenner forvekslingsfaren.

 

Vil du lese mer om dette anbefaler jeg deg en bloggpost på Autism & Oughtims, et kritisk blikk på diagnostisering av  Asperger syndrom fra adferd.no, eller Autistm or just brilliant eller enda mer i boka  Misdiagnosis and dual diagnosis of gifted children and adults av Webb med flere.

Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

3 comments

  1. Det skal i prinsippet ikke stå så galt til med oss psykologer. Med fare for å virke arrogant: vi er som studenter forpliktet til å lese utenom pensum og å høre på folk.

    Problemet er kanskje snarere at PPT veldig ofte ikke har psykologer.

    Vi psykologene prater med hverandre. Det skjer ting hos oss. Men mistenker du at ditt barn er feildiagnostisert adhd eller aspie komorbid med høy IQ, ring en av oss.

    • Nei, Rolf Marvin, jeg mistenker ikke at akkurat mitt barn er det. Generelt har også jeg god tro på mange psykologer og som gruppe tror jeg dere er langt bedre stilt enn PPT. Jeg vet godt at det ikke er ofte man finner psykologer på PPT rundt om, men de finnes i BUP-systemene og Ella Idsøe, Ole Kyed og flere andre som selv arbeider innen BUP har tatt opp dette. Jeg synes ikke du er arrogant nei, men jeg er redd du tror andre er som deg selv – det er forskjell på å være forpliktet til å lese utenfor pensum og det å gjøre det med lidenskap. Generelt sett er psykologer dyktige mennesker, jeg kjenner flere og de gir et overbevisende inntrykk. Det gjør dem likevel ikke mindre utsatt for å gjøre samme «feil» som for eksempel leger gjør – den diagnosen som ligger der i minne er den man lettest kommer frem til. Rett diagnose avhenger av at psykologen eller legen relativt nylig har lest om tilstanden eller at vedkommende har en usedvanlig god hukommelse eller evne til å tenke bredt. Det er da jeg skulle ønske at evnerike barn var mer synlig direkte i litteraturen. Men for all del, tommelen opp for de psykologene det skjer noe med!

  2. Tilbaketråkk: Barn og unge med sosiale vansker | Smarte barn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: