Liten utenpå stor inni – noen tanker om mental alder

Jeg liker bilder. Gode metaforer sier ofte mer enn rene beskrivelser. Her kommer en om klær og alder. Klær er jo ofte merket med hvilken størrelse barnet har, som 56, 62, 74, 80, 86, 92, 98, 104, 110, 116, 122, 128, 134, 140, 146, 152, 158, 164…, men ikke sjelden står det 2-3 år- 4-6 åt, 8 år, 14 år i klærne. Noen ganger får barn klær i gave fra venner og slekt, og ikke sjelden er ikke disse klærne i riktig størrelse. De som kjøper klærne har kjøpt dem etter alder, ikke etter barnets størrelse. I butikken er de hjelpsomme. De opplyser om at 80 passer en 1 åring, 104 passer 4 åringen, 122 passer 7 åringen osv. Jenta mi brukte størrelse 68 da hun passerte 1. Da hun lærte seg å gå brukte hun størrelse 62. Når det nærmet seg skolestart brukte hun 104. Ei venninne av meg fikk en gutt da jenta mi var ett år. Han brukte 68 som nyfødt. Spriket i størrelse mellom 1.klassinger kan være stort. I en og samme gruppe kan du ha noen som kommer i klesstørrelse 104, mens andre kommer i 134. De aller fleste passer plaggene i sin størrelse ganske godt, så de kan kjøpes i 104 eller 134 og så passer de. Så er det noen som er ganske tynne, alle klærne blir litt vide, så mor og far må lete i butikkene etter smale modeller. Det tar mer tid, men de finnes. Klærne passer i det minste i lengden. Andre er fyldigere, og kanskje til og med overvektige. De må kjøpe klær som passer til omkretsen ikke til lengden. Da er det fint om mor eller far kan svinge saksa og symaskinen, så buksebeina og ermene får rette lengden.

Hva om vi like gjerne bestemte at er man 1 år, så skal man bruke 80 i klær. Er man 7 år, så skal man bruke 122. Klassebilder hadde blitt noe annet da, friminutt vinterstid også. Jeg vet om mange som hadde gått både barbeint og i korte ermer. Jeg kan med sikkerhet si at en hadde kommet naken. Hvorfor er det ingen som  kommer på denne logiske konsekvensen av inndeling etter alder. Hvorfor kommer klær i ulike størrelser tilpasset barna, mens bøker, venner og fritid ikke gjør det? Hvorfor er det det ytre som teller?

Når man treffer på et menneske som er voksen i kroppen, men et lite barn inni er reaksjonene ofte først overraskelse, så forundring og så aksept. Ingen synes det er vanskelig å forstå. Vi møter jevnlig på mennesker som er mentalt tilbakestående, men som har en voksen kropp. Alle som har arbeidet med spesialundervisning på videregåendenivå har sett, møtt og blitt kjent med ungdommer som kommer i puberteten, får skjeggvekst, strekker seg i været og får pupper og store musker, men som inni bare er at lite barn. Noen ganger et ganske lite barn på førskolenivå, andre ganger bare noen få år under sin fysiske fremtoning.  I forbindelse med omsorgsvikt ser man det samme. Barnet kan være fysisk utviklet etter alderen, men barnet kan mentalt være satt flere år tilbake, gjerne på noen områder av den mentale utviklingen. Stress og redsel kan også vi utslag i redusert fysisk utvikling, men mest slående er den asynkrone utviklingen mellom det fysiske og det mentale. Så lenge det asynkrone går denne veien, hvor det fysiske ligger foran, er det lett forståelig for de fleste. Et lite sinn i en for stor kropp er greit. Ingen forventer at disse skal vise adferd og mental forståelse etter alder.  For de høyt begavede barna er dette snudd på hodet. De er ofte en liten voksen i en barnekropp, et stort barn i en liten barnekropp, et skolebarn i en førskolekropp. Dette virker merkelig nok som et mye vanskeligere konsept å svelge for mange. Mens de som er liten i en voksen kropp ikke alltid registrerer at folk rundt dem og i møte med dem misforstår dem, så er det motsatte tilfelle for de store barna i den lille kroppen. De er særlig observante og sensitive i forhold til andres holdninger overfor dem. Når de små i de store kroppene blir overvurdert, så oppdages dette fort av den som gjør feilen, for det er åpenbart at de har tatt feil. Når de store i de små kroppene blir undervurdert, oppdages det gjerne ikke. Barna gjør gjerne mye for å passe inn, handle i tråd med forventningene folk har til dem, og noen vil ikke skuffe den voksne slik at den oppdager at han tar feil, for da vil han føle nederlag, bli flau og så videre. Slike vurderinger gjør ikke barnet i voksenkroppen, men disse vurderingene gjør det store barnet i den lille kroppen. Dermed ødelegger de for seg selv, men ofte tar de større hensyn til andre enn seg selv og så bygger det seg opp en indre frustrasjon hos barnet i møte med andre, noen ganger jevnaldrende og andre ganger voksne. Man kan jo tenke seg selv hvordan det må være om noen bøyer seg ned mot deg og sier, mens de legger hendene på lårene sine » Nei, du må være lille Kari du.Velkommen til oss her på skolen/helsestasjonen/barnehagen/». Ingen mottar voksne mennesker slik, men mange møter barna slik. Når barnet da er 5 utenpå, 6 år, men 12 inni, så blir dette helt feil. Ingen ville møtt en 12-åring slik heller. Dette er hverdagen for mange barn. På skolen, når oppgavene blir vanskelige å finne mening i kan lærer klappe hendene sammen og si, med søt stemme, barnslig stemme: » Du Kari, du må nok gjøre som de andre du, skjønner du. Vi må ha like regler for alle sammen her, så du får sette deg ned å lete etter vanskelige ord i boka di, du som alle de andre». Dette hadde ikke skjedd om det stod en 14-åring foran læreren og resten av klassen var 10 år. Jeg er ganske sikker på at ingen ville snakket til barnet på den måten da (nå hadde jo heller ikke 14-åringen vært plassert i klasse med 10-åringene heller da…). At utseende kan bedra er ikke noe nytt, og jeg er ganske sikker på at dette skjer nokså ubevisst fra lærernes side. Man snakker annerledes med et lite barn enn et stort, men er man seg bevisst å se enkeltindividene snakker man ikke til et barn i en voksenkropp som man snakker til en jevnbyrdig voksen, og man snakker heller ikke til et stort barn i et lite barns kropp med «babyspråk».

Aldersdiskriminering

I arbeidsmiljøloven, kapittel 13. Vern mot diskriminering, står det i §13-1:

Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering eller alder er forbudt.

I media i Norge er det de eldre som roper høyst om aldersdiskriminering. De vil fortsette i jobben sin, de vil forsette å fly, fortsette å kjøre bil, de føler seg oppgående og friske og føler seg satt til side som gamle og ubrukelige. De høyt begavede barna roper ikke ute i media, men de skriker ut hjemme. «Hvorfor må kan ikke jeg få vanskeligere bøker?», «Hvorfor kan ikke jeg få begynne på ungdomsskolen, videregående eller universitetet?», «Hvorfor må jeg sitte her å kjede meg i to år til?» Barna får ikke gå videre, de får ikke treffe mer likesinnede barn på samme mentale alder, de holdes låst fast i et aldersgitter fra de begynner i barnehagen til de er ferdige med videregående. Hver eneste dag opplever de at de ikke kan, ikke får lov eller ikke har tilgang til noe på grunn av sin fysiske alder. Dette er noe vårt moderne samfunn har skapt for å opprettholde en form for orden. Når man ikke passer inn den andre veien, så er der noen som kommer inn og umyndiggjør det lille barnet i den voksne kroppen. Noen har bestemt at de er unntatt fra å bli behandlet ut fra alder. Man ser at systemet ikke fungerer her. Systemet fungerer heller ikke for den unge voksne i barnekroppen, men her gjør systemet sjelden unntak. Når unntaket kommer er det svært beskjedent. Et barn kan av og til få lov å hoppe over ett trinn på skolen, svært sjelden to. Ole Kyed, dansk psykolog med lang erfaring med høyt begavede barn sier dette ikke er nok, det monner ikke for mange av barna.Ett og to trinn opp er et lite skritt i riktig retning, men for mange er dette bare en måte å korte ned skoletiden på, det utfordrer ikke. Mange barn ligger 4-6 år foran egen alder. Da kommer alltid det fysiske foran det mentale, men det er vel det indre som teller?

Still other requirements stem from custom, tradition, or local policy, often based less on research than on philosophical belief. Examples include age requirements for participation in a public library’s summer reading program, a school’s arbitrary refusal to consider grade advancement for a qualified child because «We don’t believe in acceleration» (as if acceleration was a religion instead of an educational strategy), or even a toy company’s Young Builder’s Club, which refused a highly talented 5-year-old boy participation in its organization for older children. The child sent in another club application, «adjusting» his age, so that he could receive Lego sets commensurate with his spatial ability (J. Brunk, personal communication, February, 1992). (The child later went on to win national honors in the company’s annual construction contest.) (Kearney 1996)

Jeg kjenner ei jente som er langt foran sine jevnaldrende. Hun har heldigvis en enorm indre drivkraft og er trygg på seg selv. Hun har hele tiden hatt god støtte hjemmefra og fått utfolde seg i mange ulike aktiviteter utenfor skolen. Denne jenta ville på tur med ungdomsgruppa, men var flere år for ung. Turen var for ungdom mellom 15 og 18. Jenta var 13. Hun var heldigvis en meget bestemt frøken, så hun tok saken i egen hender og snakket seg med på  turen. Mentalt var hun helt klart på høyde med de i gruppa, og hadde ikke jenta fortalt hvor gammel hun var, så var det ingen som hadde tatt henne for å være yngst. Med den holdninga denne jenta har, så kommer hun seg frem i verden uansett. Dessverre er det ikke alle som har ryggrad som henne. Når  «alt» er regulert etter alder, både skole og fritid, så låser man barna fast slik at de blir satt på vent til de blir 18 og både skole og fritid blir uten aldersgrenser. Som foreldre får vi bare hjelpe barna til å lete etter aktiviteter som er uten aldergrenser, og kjempe med barna våre der det er muligheter for å overskride de oppsatte aldersgrensene. Det er jo ingen som  bryr seg om jeg er 30 eller 40 år når jeg skal på cafe med venninner, men er du 13 skal det liksom være merkelig om du er sammen med ungdommer på 15-18 år.

Barn og ungdom blir kjent på tvers av alder.  Det er jo helt naturlig. I tidligere tider (ja, vi trenger ikke gå  stort mer enn 100 år bakover i tid heller, og andre steder i verden er ikke alder avgjørende den dag i dag)  var ikke menneskets første 18 år låst av fødselsår, så vi er ikke utviklet for denne ekstreme alderssegregeringen. I tidligere tider gikk man fra en rolle i familien og samfunnet til en annen når man behersket det. Selv om det er mye man kan si har gått fremover i samfunnet vårt de siste århundrene, så er det noen ganske elementære ting som har gått tapt på veien. Ingen holdt et barn tilbake på skolen for hundre år siden, skolen var ingen oppbevaringsanstalt, men et sted for læring, og det var om å gjøre å få barna gjennom skolen slik at de kunne gjøre nytte for seg i arbeid etterpå. Derfor ble en som behersket lesingen og sin bibelkunnskap flyttet opp til neste trinn. Nå er jeg ikke av den oppfatning at bibelkunnskap og sitering fra den store eller lille katekisme bør være kvalifiseringsgrunnlag for oppflytting, men det er noe med hensikten med skolen vi har mistet tenker jeg. Dersom jenta eller gutten på 13 er klar for og motivert for videregående opplæring, hvorfor holde henne i ungdomsskolen når hun faglig og mentalt passer bedre inn på et annet nivå? Hvorfor skal tallet 13 være skrevet i panna hennes?

High school students who have a 10-year-old highly gifted classmate can be expected or taught to «do the right thing»  and to be just as understanding as we expect them to be with a classmate who has severe disabilities (Kearney 1996)

Jevnaldrende

Teachers are often concerned about the play behavior of extremely gifted children, sometimes mistaking solitary play for social immaturity. It is important to understand that highly gifted children are often loners on the playground not because they lack play knowledge or are unsociable creatures, but because their advanced intellectual development causes them to «organize the play into a complicated pattern, with some remote and definite climax as the goal» and to use vocabulary not yet accessible to age peers (Hollingworth, 1942, p. 274). Developmentally, their cognitive abilities may already be where neither their own motor skills nor their agemates’ minds can yet go (fra Kearney 1996)

Ingen vil plassere en 10-åring sammen med 1.klassingene og forvente at dette barnet skal gli inn i gruppen. Vi kan heller ikke forvente at dette barnet som er 6 utenpå, men 10 inni skal det. Faktisk vil trolig 10-åringen klare utfordringen bedre enn den høyt begavede 6-åringen i lek med samme gruppe. Mens de andre 1.klassingene ville sett på 10-åringen som stor og følt denne som en berikelse av leken, så vil de se på den høyt begavede 6 åringen som annerledes og utenfor. De vil stusse på oppførselen og de vil misforstå hverandre fordi de ikke snakker samme språk, men de forventer seg begge to at de gjør det. De har andre forventninger til en som ser større ut. Barnet på 10 vet det er større og vil derfor ta en annen rolle i leken enn 1.klassingene. Den høyt begavede 6 åringen vil føle seg eldre, eller helst annerledes i egne øyne (dersom den ikke er klar over hva annerledesheten kommer av), og han eller hun vil ikke forstå mangelen av regler og struktur i leken og finne de andre barna uforutsigbare. Det høyt begavede barnet forstår ikke hvorfor de andre barna ikke tenker som han eller henne. Ikke likt oss voksne prøver gjerne barna å løse opp spenning i gruppa med humor. Problemet er bare at mange høyt begavede barn har en annen form for humor enn sine jevnaldrende. Bruk av ironi kommer tidligere inn og misforstått ironi skaper fort vanskelige situasjoner. Alle voksne vet hvordan det er når man forteller en vits eller kommer med en morsom kommentar og ingen ler. Skulle 10-åringen havne her, vil han forstå at de andre ikke forstår fordi de er for små. Den høyt begavede 6-åringen forstår ikke nødvendigvis dette. Ikke fordi kan er noe tilbake mentalt og kognitivt i forhold til 10-åringen, men fordi han eller hun ikke vet det selv. Alle tror vi at vi er nokså normale, vi ønsker gjerne å være vanlig, og det skal svært mye til for at et barn tilskriver slike ting at de selv er høyt begavet og de andre er normale. Barnet tenker dessverre raskt at det er noe galt med en selv. «De andre liker meg ikke» er en vanlig tanke. «De andre forstår meg ikke» og «det er noe galt med meg» kommer fort inn i barnets hode. Som voksen vil man også raskt lære seg å holde munn om man ikke føler at det man sier treffer noen. Man trekker seg bort. Hvem vil ha venner man ikke kan le sammen med? Hvem vil ha venner som ikke forstår?  Den høyt begavede 6-åringen forstår ikke seg selv fordi han eller hun har fått høre gjentatte ganger hvordan 6-åringer er, hva som er rette leken, og hvem som er de rette lekekameratene. Lærere gjør mye rart og kaller dette sosialisering av barnet. En slik 6-åring gikk en dag av skolebussen. Barnet dirret av sinne, og mor spurte hva det var som hadde skjedd. Barnet fortalte følgende:

Joda, da jeg skulle gå ut av klasserommet i dag klappet lærerinnen meg på hodet og sa » I dag har du vært så flink å leke!» «FLINK!», freste barnet. «Mamma, vet du hva jeg har gjort i dag?» Hun dirret fortsatt. «Jo, jeg vet jo at læreren helst vil at jeg skal leke med de i klassen min i stedet for å plukke lav og sopp i skogen, så i dag tenkte jeg at jeg skulle gjøre som de andre, så i dag har jeg løpt rundt uten mål og mening i skolegården og ropt «oooæææææooæææ», og det var visst å være FLINK! Jeg hater den læreren! «.

Og situasjonen overfor er sann den, plukket fra norsk skole og barnet er mitt. Og hva må så mor gjøre? Jo, hun må roe barnet og snakke opp læreren for at barnet skal kunne møte denne neste dag uten å gå i vranglås. Hvor mange timer jeg har brukt på å snakke opp lærere for barna mine vet jeg ikke, men det jeg misliker er når man på konferansetimer får høre at barnet har uttalt seg negativt om læreren eller læringsmetoder og at de helst ser at hjemmet støtter opp om det skolen gjør. De skulle bare visst hva barnet hadde tenkt, følt og sagt om ikke mor  og far hadde gjort nettopp dette.  Ansvaret for fornuftig oppførsel burde ligge tyngre på lærer enn på elev tenker nå jeg. En samtale med barnet ville trolig ha løst mye, men når man antar at barnet er for liten for samtalen og ellers snakker nedbøyd, med samlede hender og med lys stemme, så oppfatter ikke barnet dette som invitasjon til dialog.

In inclusive classrooms, how much should such a child be encouraged or even compelled to play with age peers? Each case is different, but among children in the very highest ranges of intelligence, Hollingworth (1942) states:

These young children of extremely high intellectual acumen fail to be interested in «child’s play» for the same reasons that in adulthood they will fail to patronize custard-pie movies or chute-the-chutes at amusement parks. It is futile, and probably wholly unsound psychologically, to strive to interest the child above 170 IQ in ring-around-the-rosy or blind-man’s-buff. Many well-meaning persons speak of such efforts as «socializing the child,» but it is probably not in this way that the very gifted can be socialized. The problem of how the play interests of these children can be realized is one that will depend largely on individual circumstances for solution. Often it can be solved only by the development of solitary play (Kearney 1996)

På seg selv kjenner man andre. Som voksne kan vi klare å sette oss inn i en hverdag der vi daglig og flere ganger hver dag blir behandlet som mindre enn man er. Jeg tror de fleste en eller annen gang har følt seg undervurdert eller blitt snakket til som om vi var mindre enn det vi var eller som om vi ikke kunne noe vi selvsagt behersket. Tenk deg at du som voksen fikk skryt for at du kunne lese, ville du følt deg beæret eller undervurdert?  Tenk deg at du skal hente en pakke på posten og betjeningen spør om du kan å skrive selv eller om hun skal signere for deg? Du vil gjøre det selv, og hun synes du har skrevet navnet ditt så fint at hun henger pakkelappen på veggen. Blir du beæret, føler du deg undervurdert eller tror du betjeningen er en smule rar? Noen har det slik hver dag i barnehage og skole helt til de er 18…Ros smaker best om det kommer etter mestring. Ingen lærere forteller 10-åringen at han er flink som kan liten og stor b, det får gjerne den høyt begavede 6-åringen høre gjennom hele 1.klasse. Begge to har kanskje behersket stor og liten b i 4 år!

Den artikkelen jeg har hentet en del sitater fra her er skrevet av Kathi Kearney heter Highly Gifted Children in Full Inclusion Classrooms.  

Jeg avslutter med diktet Mauren av Inger Hagerup i dag. Hvorfor skal ikke våre barn få lov til å være seg selv, med alt hva det innebærer av tanker og fysisk fremtoning? De er absolutt herlige som de er, det feiler dem ingenting, de er helt normale, bare utenfor normalområdet. Også de burde kunne føle at det er ok å være akkurat dem selv, uten å måtte ønske og drømme seg fremover i tid til kroppen har tatt igjen hodet. Møtt på den riktige måten er de seg selv, blir glad i seg selv, både innvendig og utenpå.

Mauren 

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s