Lærerne ser om et barn er høyt begavet eller ei

Stemmer det at lærerne klarer å plukke ut den høyt begavede i klassen?

Noe av denne forskningen er etterhvert blitt noen år, men dessverre synes jeg den fortsatt synes gjenkjennelig sett fra norske forhold. Her er hva en studie fra 1967 visste: Flere klasser med 5-6 åringer var med i studien, og resultatene viser at allerede ved denne alderen ser det ut til at barna har lært seg å passe inn, og skjule seg. Lærerne ble bedt om å plassere hvert barn i en av fire kategorier etter hvordan barnet møtte nye aktiviteter eller sosiale situasjoner:

Plungers: Children who plunged into new activities or situations quickly and positively.
Go-alongers: Children who went along with the group in a generally positive manner but who rarely took the initiative or adopted a leadership role.
Sideliners: Children who preferred to wait for a bit until a new activity was established and then gradually became involved.
Nonparticipators: Children who remained negative to new situations for weeks or months, or even indefinitely.

Dernest skulle lærerne gi en vurdering hvor intelligent de trodde hvert av barna var. Lærerne antok med (med klar overvekt) at barna med høyest intelligens var å finne blant den første gruppen barn, «the plungers» – de som bare kastet seg uti nye situasjoner. Psykologene som testet barna fant de høyt intelligente barna i gruppene «go-alongers» og «sideliners», som vi kanskje kan kalle «skuespilleren» og «observatøren». Barna hadde allerede oppført seg som normen tilsa, de så an hva de andre gjorde og avpasset sin adferd deretter. Lærerne blandet høyt motivasjon med høy evne.Dette er velkjent fra dagens norske skole! De som er en usynlig del av «saueflokken» har lykkes med å ligne de andre, de har observert og endret adferd og gjør det som forventes av dem. De er ekstremt gode skuespillere. Dette gjør at de lever seg inn i en rolle og det gjør dem i stand til å skifte mellom ulike forventninger og ulike typer adferd. Observatørene har kanskje ikke de ekstreme evnene, de ser og de vet hvordan normene er, men klarer ikke alltid å spille dette ut. Noen forsøker, men ettersom de ikke er like flinke som skuespillerne til å bli i rollen, vil de skille seg ut. Læreren vil se at det er noe med denne eleven, men ofte vil han eller hun ikke forstå hva dette noe er. Observatørene er ofte i faresonen for å bli pådyttet en hel del tiltak som skal hjelpe dem over i en av de andre gruppene. Ikke sjelden blir observatørens rolle misforstått dithen at lærer tror vedkommende mangler sosial kompetanse. Det er ofte  ikke det at barnet mangler sosial kompetanse, men ettersom barnets mentale alder henger tettere sammen med barnets generelle intelligens enn med den kronologiske alderen, så er dette best beskrevet som at lærer mener at 10 åringen er sosialt umoden eller mangler sosial kompetanse fordi han eller hun ikke kaster seg inn i leken på lik linje med gruppen av 6-åringer. Hadde barnet sett ut som en 10-åring hadde ingen stusset over barnets oppførsel, verken lærere, foreldre, de andre barna eller barnet selv. Det er bare det at denne alderen er inni, fanget i en altfor liten kropp.

Teacher nomination, used alone, is probably the least effective method of identifying gifted children in the early years of school, and the method most prone to class and cultural bias.

Likevel er det dette som møter elevene i klasserommene. Det er litt skummelt når politikere og lærere snakker om tilpasninger til de «flinke » elevene. Jeg er redd det i flere tilfeller er feil elever som får tilbudet. Det er ikke det at jeg mener at det bare er det høyt begavede som burde få vanskeligere fagstoff (dette kan i aller høyeste grad være slik at de øverste 10-20%-ene av klassene burde hatt en annen undervisning), men det blir feil når lærerne plukker ut feil elever som høyt begavet. Man risikerer da at mange høyt begavede barn sitter igjen som usynlig middels elev eller som klassens «dumme» klovn, mens det er de som ligger mellom 110 og 125 feilaktig får de «vanskelige» oppgavene.

Children identified by teacher nomination alone are, furthermore, likely to come from middle class families within the dominant culture (Ciha et al, 1974; Gross, 1993).

Altså, de som er best tilpasset kulturer i klassen og som er de som fører gruppa. Ser man på gruppeprosesser i klasserommet er disse ofte de samme som gruppelederne. Den eneste medisinen mot denne feilidentifiseringen er kunnskap og atter kunnskap. Det gjelder ikke bare å skaffe seg kunnskap om de positive trekkene til motiverte høyt begavede barn, men også kunnskap om demotiverte og utagerende høyt begavede barn, samt underrytere og de som har blitt best på å være middels. Skal lærerne komme noen vei her er det noen som må gå veien om myterydding, en nesten like farlig jobb som å drive minerydding. De foreldrene som har begitt seg inn på dette feltet har ofte kommet skadet og merket ut av det. Mytene smeller hardt som miner og de er harde å deaktivere. Knappen er ofte godt skjult og mytene er ofte gravd dypt ned.

Er du lærer, så gå gjennom dine klasser, de du har nå og de du har hatt. Plasser dine elever. Er du sikker på at du vet hvem de smarteste elevene dine er eller har vært? Klarer du å gjennom skue observatøren eller den evnerike i saueflokken? Har du noen gang avfeid foreldre som har forsøkt å ta opp tema? Og hva med tidlige lesere, hvordan møtte du foreldrene og barnet? Kan du med hånden på hjertet si at du møtte den uten fordommer og at du gav barnet anerkjennelse for å ha lært seg dette på egen hånd?

Er du forelder? Ta på deg verneutstyr og begi deg ut på myterydding! Henvis gjerne villfarne lærere hit.

Det er med hjelp fra «Small poppies -Highly gifted children in the early years» av Miraca Gross fra 1999 at denne myten herved gravlegges