Myte: Foreldre pusher barna sine og tror feilaktig at de har flinkere barn enn andre


Mange foreldre opplever å ikke bli trodd når de forteller om sine barn i møte med lærer. Erfaringer som går igjen og igjen er at de etter møte med skolen, hvor de har forsøkt å ta opp nivået på de faglige utfordringene og bedt om at barna må få tilpasset undervisning, opplever å ha fått en mistanke mot seg som ikke stemmer. Mange lærere legger ingenting mellom, og sier rett ut at foreldrene pusher barna sine, og at barn må få være barn, andre er mer indirekte i sine anklager, men holdningene er de samme. En ting er å ikke bli hørt når man ber om tilpasset undervisning for barna sine, men enda verre er det når man forsøker å fortelle at barna er annerledes fordi de er høyt begavet. Det er ikke uten grunn mange holder denne informasjonen tilbake i møte med skolen, for her er et knippe reaksjoner man har fra lærere:

  • IQ er bare et tall
  • Alle barn er jo intelligente
  • Han/hun er ikke SÅ smart da
  • Han/hun er flinke, men det er det også andre barn som er
  • Ignorering av informasjon
  • «Foredrag» om pushing av barn og at de må få lov å være barn
  • ADHD og Aspergers syndrom blir av skolen trukket frem som forklaring på adferd knyttet til høy begavelse – dvs en sykeliggjøring av barnets personlighet.
  • Dersom barnet gjør noe uventet, har en feil på en test, har regnet feil i et regnestykke, så brukes dette som bevis MOT at barnet kan være høyt begavet. Dette skjer selv om testresultat foreligger.
  • Barnet må lære seg å ikke være så hårsår, sart, sensitiv, ta seg så nær osv. Det hjelper ikke å være smart, om man er redd for filmer og lyder eller ikke kan knytte skoene sine..
  • Alle barn er forskjellige
  • vi må samarbeide slik at vi når et felles mål, og det må dere arbeide for hjemme også (altså barnet må holdes tilbake faglig og ikke leke med vanskeligere fagstoff hjemme enn det som gjennomgås på skolen).
  • Det er ingen som kan huske dette utenat (som respons på god hukommelse)
  • Barna blir stresset og deprimerte når foreldrene presser barna til å hele tiden gjøre det bra på skolen (muligens sant nok, men ikke greit å bli møtt med om  presset ikke kommer fra foreldrene!)
Tove Hagenes har plukket ut noen sitater fra Ole Kyed i sin masteroppgave. De er så gode at jeg låner dem her. Her er noen utsagn gitt av foreldre til psykolog Ole Kyed om kommunikasjonen mellom skole og hjem:

”Vi forsøger at komme i dialog med skolens ledelse, som vi fortæller om mistanken om
særlige forudsætninger. Skoleinspektøren afviser ”påstanden” med ordene:
Det kan enhver jo komme og sige”  (Frejas foreldre)

Noen ganger er det bare det faglige som tas opp, andre ganger er det adferdsendringer hos barnet som er grunnlaget for at samtalen om tema høy intelligens og «flinkhet» kommer opp.  også denne kommer fra Danmark og Ole Kyed (fra De intelligente børn», 2007, via Toves masteroppgave), men lignende eksempler finnes fra norsk skole

Da han begynte at gå i børnehave, blev han opfattet som anderledes på den positive
måde, han var usædvanlig kvik, syntes børnehaven, men det var ”selvfølgelig” (pga.
Janteloven) ikke noget, vi offentligt talte om. Først da Emil startede i skole, gik det op
for os, at det også var problemfyldt at have et såkaldt kvikt barn. I skolen blev den
positive opmærksomhed, Emil altid havde nydt, nemlig hurtigt vendt til en
overvejende negativ. Emil blev her opfatted som et barn, der rigtig nok var anderledes,
men på den forkerte måde! Skolen fokuserede på alt det, Emil ikke kunne, og specielt
alvorligt var det, at Emil rent socialt ikke kunne følge med, hvilket gav anledning til
en sygeliggørelse af ham (Emils foreldre)

Og en del lærere går ganske langt i å antyde at barnet har en diagnose, selv om de ikke har noen kunnskap om diagnosene ut over antagelser og allmennkunnskap. Dette er skummelt, og med på å redusere barnets personlighet til  noe som er «feil» og som kan medisineres og behandles fremfor å forstås og møtes. Har du en diagnose utløser det penger og med det ressurser, dessuten er det en knapp som utløser tanken om at det ikke er skolen det er noe galt med. Barnets uønskede adferd, hva den nå enn er, kan dermed krysses av på diagnoselista, man setter inn en assistent, legger til medisiner og så er adferdsproblemet løst. Dersom man må ta inn over seg at barnet er høyt begavet, til og med kanskje allerede på et nivå som har passert læreren, så krever det at en tar tak, søker kunnskap, tenker nytt, og ikke minst erkjenner at barnets problemer kommer av feil ved skolen og lærerens måte å se, høre og møte eleven på. Dette krever mot i større grad enn å bare å flytte «ansvaret» over på foreldre og barn.

Tove Hagens skriver i sin masteroppgave,Begavede barn i norsk grunnskole. Hvordan opplever foreldrene barnas og sitt eget møte med skolen? (2009) om høyt begavede barn følgende:

I min egen undersøkelse har jeg
tolket det slik at foreldre nærmest ikke har hatt noe annet valg enn å be skolen om flere
faglige utfordringer for barna, på grunnlag av barnas kjedsomhet eller mistrivsel. Alle
informantene har følt at det i mer eller mindre grad ikke har vært akseptert å be om noe slikt.
Skolen og lærerne visste at han var en gløgg gutt, men de mente at han ikke trengte
tilpasset undervisning, fordi han hadde så mye igjen å lære. Han var så treg til å skrive
for eksempel, og han var ikke flinkest til alt i klassen, det måtte jeg jo vite!

Eksemplene er mange på uheldige møter mellom skole og hjem når dette tema kommer opp. Manglende kunnskap om høyt begavede barn, manglende vilje til selvkritikk og misforståelser ødelegger i mange tilfeller dette samarbeidet. Når foreldrene føler at skolen ødelegger barna, deres selvtillit, motivasjon, lærelyst og i noen tilfelles også livslyst så blir mange desperate. Det siste man trenger når det barnet trenger hjelp, og man ber om dette er å bli mistenkeliggjort. Kunnskap  om høyt begavede barn i lærerutdanningen og utstrakt etterutdanning er det som trengs. Mistenkeliggjøringen gjør at foreldre og lærere fort havner i hver sin skyttergrav og derfra får ikke kommunikasjonen den beste næring.

En annen opplevelse fra en norsk konferansetime, førstehåndshistorie dette her:

Barnet liker å regne matematikk, og ligger faglig flere år foran sine jevnaldrende. Allerede i 1.klasse har barnet en god forståelse for brøk og multiplikasjon og dette blir tema på konferansetimen. Lærer liker ikke at barnet får regne avansert matematikk på fritiden, og ber foreldre oppfordre til dukkelek med jevnaldrende i stedet for regning. Lek med tall falt ikke i smak og foreldrene ble irettesatt av lærer for å øke avstanden faglig mellom barnet og hennes klassekamerater.

Foreldrenes antagelser

Research has consistently shown that parents are significantly more successful than teachers in identifying giftedness in the early childhood years (Jacobs, 1971; Ciha, et al, 1974) particularly, as Robinson (1993b) has pointed out, in domains such as the development of speech and movement, and the emergence of reading or literacy, where there are distinctive milestones and where strong normative expectations are held by the community ( Gross 1999)

Det er jo foreldrene som har fulgt barna på nært hold gjennom de første årene. Når barna kommer på skolen har de allerede passert disse utviklingstrinnene, utviklingen videre går mer gravis etter skolestart, og det vil derfor være vanskelig for lærerne å vite dette dersom de ikke har en god og åpen dialog med foreldrene. Det er derfor det er verdifullt å møte foreldrene med en god porsjon ydmykhet når de forteller om barnas tidlige utvikling. Jeg leste et sted, men husker dessverre ikke kilden, at over 80% av de som i USA tar barna til psykolog for IQ-testing med mistanke om høy begavelse hadde rett i sine mistanker. Vi kan jo bare anta at denne prosentandelen vil være enda høyere i Norge, for hvem tenker denne tanken frivillig her i landet, og som enda til ikke bare tenker tanken, men som faktisk kontakter psykolog for å få barnet testet? Janteloven står nok så sterkt her i landet at man skal ha meget sterk mistanke om høy begavelse for å gjøre dette, og kanskje også støtt på problemer av alvorlig art om man tar mot til seg for å finne ut om det virkelig er slik det henger sammen. For hvor skulle den begavelsen komme fra? For mange er erkjennelsen av betydningen av arv så hardtslående at de avskriver høy intelligens hos barnet sitt fordi å innrømme at man mistenker at barnet sitt er høyt intelligent er jo det samme som å anta at man selv eller partneren sin er det, og det er tross alt ikke stuereint. Når man først går til det skritt å si høyt enten til en psykolog, en lege eller en lærer at man mistenker at barnet er høyt begavet (eller enda verre vet at barnet er det), så bør man møtes med ydmykhet og åpenhet, for dette er svært vanskelig for mange. Å bli mistenkeliggjort i et sårt øyeblikk gjør det ekstra vanskelig med åpenhet videre.

Mange foreldre av høyt begavede barn er ikke klar over hvor mye foran sine jevnaldrende deres barn er. For hvem er det man sammenligner sine barn med? Ofte tenker man at barna sine er ganske så normale, for barna besteforeldre forteller at de er akkurat som dem selv som små, de ser sine søskens barn og barna søsken, og til slutt venners barn og forskjellene er kanskje ikke så store at man tenker at barna er langt foran gjennomsnittet. Det hender man stusser over det man leser i brosjyrer fra helsestasjonen, uten at man legger mye vekt på det. Det man ikke tenker på er at intelligens er arvelig, og det er ikke så stor variasjon mellom foreldre og barn og mellom søsken, så i dette selskapet er de alle normale. Og hvor kommer barn av venner inn? Jo, man velger seg gjerne attpåtil venner som ligger relativt nærme seg selv når det kommer til intelligens også. Man har altså ikke alltid et representativt utvalg å sammenligne barna sine med. DET har imidlertid barnehagen, men her er et mangel på kompetanse hos førskolelærerne som hindrer identifikasjon. Høyt begavede barn er ikke tema i førskolelærerutdanningene heller. Vet man hva man skal se etter, så er barna relativt enkle å oppdage mens de er små:

  • utpreget god hukommelse
  • usedvanlig kapasitet for abstrakt tenking og resonnering
  • høyt nivå og mengde på spørsmål
  • intens nysjerrighet
  • lidenskap for læring
  • avansert form for humor og tidlig forståelse og bruk av ironi
  • tidlig og velutviklet språk
  • tidlig utvikling innen bevegelse,  fin-og grovmotorisk
  • spontan og selvlært lesing
Et barn trenger ikke vise alle disse trekkene, men dersom flere av trekkene er tydelige og barnet ligger betydelig foran sine jevnaldrende, så har man en ganske sikker identifikasjon av et høyt begavet barn.
Her er et lite utdrag fra artikkelen, Small Poppies: Higly gifted children in the early years, som jeg har skrevet om her. Jeg klipper litt fra artikkelen her, for dette viser selve knipsingen av blomsterknoppene, ikke bare av barna, men også av deres foreldre, noe som vil følge barnet og samarbeidet  med skolen videre:

However, despite the efficiency and effectiveness of parent nomination, parents of the gifted who try to discuss their children’s high abilities with the school are often disbelieved (Ciba et al., 1974; Roedell, 1989; Gross, 1993). Recall Adam who at seven months gave a running commentary on the grocery items in the supermarket. When his mother approached his kindergarten teacher to let her know that Adam was a competent and enthusiastic reader and had been so since the age of 3, she was treated with polite disbelief.

«She smiled at us as if what we had said was a social pleasantry rather than a piece of information that might help her with his education, and we soon found out that this was, indeed, the attitude taken by the kindergarten staff. Matters were complicated by the fact that Adam had already passed through the stage of having to read aloud, and now, preferred to read silently, so when the teachers did notice him poring over a book, they assumed he was simply looking at the pictures» (Gross, 1993, p. 220)

Det er ikke uvanlig å ikke bli trodd, og flere foreldre har fått høre fra lærer at de nok husker feil, det kan ikke stemme at barnet kunne dette så tidlig. Andre får høre at det de forteller ikke er mulig (altså, dere lyver!) og da skal man ha sterk rygg for å fortsette og informere skolen om barna. Et tips i denne artikkelen er å sørge  for dokumentasjon på barnas nivå. Skriv ned, ta bilder, ta video, spar på tegninger, ta lydopptak av samtaler med barna som små og bruk det. Vis det frem, og ha det som en trygghet for at du som forelder faktisk snakker sant.

Jeg vil legge til en liste over tips til foreldre i møte med skolen:

  • Skriv ned, ta bilder, ta video, ta vare på tegninger, ta lydopptak av samtaler med barna, av barna som leser osv. vis det frem om noen ikke tror deg og støtt deg til dette selv når du føler deg mistrodd
  • skriv ned barnas egne utsagn om episoder fra skoledagen barna føler er opprivende, urettferdige eller provoserende. Bruk barnas egne ord og flest mulig direkte sitater.
  • vær imøtekommende i møte med lærer, men vær rakrygget. Skolen og lærer vet ikke alltid best, så stol på deg selv
  • ta gjerne med bøker om tema og lån/gi bort til lærer dersom vedkommende avviser høy intelligens som årsak til adferdsproblemer, depresjoner, skolevegring, kjedsomhet
  • og apropos kjedsomhet, ikke bruk ordet kjedelig i møte med skolen. Du og læreren legger ikke det samme i begrepet, let etter andre ord som gjør at dere forstår hverandre.
  • er det flere foreldre i samme klasse som har samme agenda, slå dere samme og be om felles møte.
  • Les deg opp på tema selv så kan du styre samtalen i langt større grad enn om du overlater dette til læreren.
  • Er det to foreldre i familien,så møt opp begge to på konferansetimen. Det er lettere å støtte hverandre der og da når dere er tilstede begge to, for mange føler ofte at lærer har større faglig «pondus» enn dem, og da er det lett å føle seg liten når lærer mistenker en for å pushe barnet og ikke samarbeide mot felles mål.
  • Blir du mistenkeliggjort, så konfronter lærer med dine følelser. Fortell hvordan du føler det, si at du føler deg mistenkeliggjort, eller spør en gang til hva lærer mener med dette. Hva er det lærer mener du har gjort feil? Mener lærer virkelig at du lyver? Sier du at du tror jeg jeg har lært barnet mitt å lese? Mener du at jeg presser barnet mitt? Hva er det som får deg til å anta dette? Ikke la lærer sende vage signaler som får stå uimotsagt. Åpenhet er det beste, mener lærer at du presser barnet så la han eller hun si det rett ut dersom det er det de mener. La lærer få forklare hva hun eller han ser, men krev da plass på møtet til å komme med din versjon. Forklar at det er vanlig at disse barna lærer seg å lese av seg selv, fortell når det skjedde, spør om lærer er interessert i å lytte til deg og ditt? Det er du som kjenner barnet ditt best, men det er lærer som ser barnet på skolen  i klassen. Bare sammen kan dere bygge en god plattform for barnet, så lytt, og krev at også lærer lytter.
  • dersom du mener referatet fra møtet ikke stemmer med det som kom frem, kommenter dette og signer ikke før du er enig. Noen lærere operer med ferdig skrevne referat fra møter som ligger der når møtet begynner. Ikke signer, men krev at det kommer referat som viser hva dere kom frem til sammen på møtet.
  • Stol på deg selv, forskning viser at foreldre er bedre til å gjenkjenne et høyt begavet barn enn lærerne. Du har statistikken på din side, støtt deg til den.
Og så noen tips til lærer i møte med foreldre som tar opp tema:
  • Lytt, foreldrene kjenner barnet bedre enn deg
  • Ta imot fagstoff som presenteres deg, ta deg tid til å lese og sjekke ut kildene. Kanskje finner du mer å hente enn du trodde fantes
  • Foreldre kan også være fagpersoner som du kan lære av. Vær ydmyk i møtet med dem. Høyt begavede barn har høyt begavede foreldre. Disse kan ha en del å lære deg om et tema du ikke kjenner godt nok. Igjen: Lytt!
  • Det finnes foreldre som pusher barna sine (tigermammaer er det noen som kaller dem), men ikke gå inn i de første konferansetimene med dette som antagelse. Møt foreldrene med åpent sinn og tilegne deg mer kunnskap før du ødelegger samarbeidet med hjemmet. Det er ikke alltid perfeksjonisten føler press hjemmefra, men heller fra seg selv. Mange foreldre av høyt begavede barn ønsker seg ikke gode karakterer og en storslått karriere for sine barn, de ønsker bare at barna skal være lykkelige barn. For mange høyt begavede barn betyr dette å få lov å lære, få gå videre faglig, få speile seg i andre på sine mentale alder, og bli sett for den en er, ikke for antallet år siden fødselen. Dette kan man finne ut av i samtale med foreldrene dersom man lytter.
  • Ha mot og trygghet nok i lærerrollen til å innse feil og mangler ved egen lærerpraksis. Ingen kan alt når de starter, ingen forventer at du er ufeilbarlig og alle kan lære mer. Innse dine begrensinger, si fra om du er på gyngende grunn. Å innrømme egne svakheter er et tegn på styrke. Å stadig arbeide for å bli bedre er et tegn på kvalitet. De fleste foreldre vil yte sitt beste i møte med en trygg lærer som vil bli bedre og som innrømmer sine feiltrinn. Også foreldre føler seg rådville og famlende i møte med sine høyt begavede barn. Kanskje har de bare såvidt oppdaget at stammen eplet har falt fra er dem selv, så vær forsiktig når du setter ned foten.
  • Sist, men ikke minst, kvitt deg med mytene og baser undervisning og kontakt med hjemmet på fakta fremfor myter. Du er profesjonell i rollen som lærer, ikke ukebladsynser. Profesjonalitet vises ikke gjennom henvisning til hvor mange år du har jobbet som lærer, men i måten du utfører jobben din på; hvordan du ser og møter elevene og hvordan du kommuniserer med foreldrene.
  • Og til slutt – dersom det er tigermammaene du vil til livs, så hjelper det ikke å skyte hønemor…


Advertisements

About Hubble Bubble

en må se utover for å forstå det en ser innover, og en må se innover for å forstå det en ser utover

7 comments

  1. Reblogged this on Krumelurebloggen and commented:
    Å begrave denne myten for godt hadde vært en nytelse. Det er flott at «Fra en annen planet» bedriver mytegravlegging. Krumelure applauderer!

  2. Tilbaketråkk: Hvordan gjenkjenne en evnerik elev i klasserommet? « Krumelurebloggen

  3. Tilbaketråkk: Kunnskapsmangel medfører feiloppfatninger « Krumelurebloggen

  4. Tilbaketråkk: Vi som sover i timen | Hege J. Tunstad

  5. Tilbaketråkk: Pedagogisk tro – og mytene om #evnerike barn « Krumelurebloggen

  6. Kristine

    Du har vel ikke denne i engelsk versjon?

    • Beklager, Kristine, det har jeg ikke. Har dessverre ikke tid til å skrive de på begge språk, har vurdert det, men det ville tatt meg en del mer tid enn jeg har, men prøv google translate å se om teksten gir mening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: